Hjelpemiddelformidling i kommunene
Vi viser til tidligere kontakter med Magne
Hustad og Une Tangen om ovennevnte, og sender som avtalt et
brev om saken.
Formidling av tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede
er et svært kostnadseffektivt rehabiliteringstiltak. God formidling
bidrar til innbyggernes selvhjulpenhet og livskvalitet, samtidig
som kommunene sparer utgifter til pleie og omsorg. Hjelpemidlene
betales av staten, og kan således sees som et ekstra tilskudd
til de kommunale budsjettene.
Stadig større ansvar uten kompensasjon
I de senere årene er kommunene pålagt stadig
større ansvar for hjelpemiddelformidlingen og -forvaltningen,
uten at det er stilt motkrav til staten om å få dekket kostnadene.
Forskrift om habilitering og rehabilitering, som trådte i
kraft 07.01.01 slår fast at formidling av tekniske hjelpemidler
er et kommunalt ansvar (§ 11. Hjelpemidler og ergonomiske
tiltak):
«Kommunen skal sørge for formidling av nødvendige
hjelpemidler og for å tilrettelegge miljøet rundt den enkelte.
Kommunen skal vurdere hjelpemidler som ett av flere alternative
tiltak på grunnlag av brukerens samlede behov. Om nødvendig
skal kommunen be om bistand fra hjelpemiddelsentralen eller
fra andre relevante instanser.»
I merknadene til paragrafen, slås det fast
at kommunens ansvar gjelder uavhengig av livsarena, og at
det gjelder alle ledd i formidlingsprosessen. Bistand fra
hjelpemiddelsentralen skal skje i kompliserte og sjeldne saker.
Gap mellom ideal og realiteter
Ergoterapeutene er svært sentrale i formidlingen
av tekniske hjelpemidler i kommunene. Derfor har de god innsikt
i utfordringer og problemer på dette feltet. Vi mottar stadig
henvendelser fra medlemmer som er bekymret over situasjonen.
De opplever et stort gap mellom idealer og realiteter. Forvaltningsoppgavene
pålagt av hjelpemiddelsentral/trygdeetat tar stadig mer tid
på bekostning av tiden som skulle vært brukt til å kartlegge
og følge opp brukere. Det er sjelden tid til å vurdere hjelpemidler
som ett av flere virkemidler i en rehabiliteringsprosess,
slik re-/habiliteringsforskriften krever. På toppen av det
hele føler de seg alene om å se rekkevidden av oppgavene.
Til tross for lange ventelister blir tjenesten foreslått nedbemannet
i nedskjæringstider med begrunnelse i manglende lovpålegg
og manglende refusjonsordning.
Aktuelle problemstillinger
Det er behov for avklaring av en rekke spørsmål
om ansvarsfordeling og samarbeidsformer mellom kommunene og
hjelpemiddelsentralene, bl.a.:
- Hvem setter standarden for formidlingen
i kommunen? (Ref. Trygdeetatens hefte om «Kvalitet i formidlingen
av hjelpemidler – Kommuneavtalen») Hva er kommunenes/KS'
rolle i dette?
- Hvordan sikre god tjenestekvalitet (ref.
re-/habiliteringsforskriften) på en ubyråkratisk måte?
- Hvem inngår samarbeidsavtalene med hjelpemiddelsentralene
på vegne av kommunen? Hva er kommunenes krav inn i avtalene?
- Foreligger det analyser av hvilke ressurser
formidlingen krever for å holde en forsvarlig standard?
- Hvor går skillet mellom formidling og
forvaltning? Hva er en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom
1. og 2. linjetjenesten?
- Er systemet bygget opp slik at formidlingen
kan skje med utgangspunkt i brukernes behov, eller er det
forvaltningsnivåenes behov som er styrende? Er hjelpemiddelsentralene
til for å bistå kommunene eller omvendt?
Vi ser et stort behov for at kommunene tar
sitt ansvar alvorlig og legger ressurser i oppfølging av hjelpemiddelformidlingen.
De må komme på banen når det gjelder krav til standard og
kvalitet i formidlingen. Dessuten bør de stiller motkrav til
hjelpemiddelsentral/trygdeetat ut fra en grundig analyse av
hva som er kommunenes behov for å ivareta denne oppgaven.
Det er ikke rimelig at kommunene uten motstand påtar seg større
og større forvaltningsoppgaver uten at det følger ressurser
med oppgavene.
Vi håper på en fruktbar dialog om temaet,
og bidrar gjerne med mer informasjon.
Med vennlig hilsen
NORSK ERGOTERAPEUTFORBUND
Karin M. Liabø
forbundsleder
Vedlegg: Stikkord
til møte med KS 03.12.02 (word-dokument)
|
