Debattinnlegg i Aftenposten Aften 30. desember 2002:

Dårlig kommuneøkonomi å kutte i rehabilitering

Av Karin M. Liabø, forbundsleder i Norsk Ergoterapeutforbund

Igjen tvinger høye utgifter og stramme budsjetter kommunene til å bruke sparekniven. Dessverre gir enkelte kutt kun kortsiktig gevinst. Et godt eksempel på dette er kutt i ergoterapitjenesten. Ergoterapeutene er en nøkkelgruppe i kommunenes lovpålagte habiliterings- og rehabiliteringstilbud. Likevel står tjenesten laglig til for hugg, fordi det ikke står i kommunehelsetjenesteloven at kommunene må tilby ergoterapi.

En av oppgavene som rammes når ergoterapeuter strykes fra budsjettene, er formidling av tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede. Dette skjer til tross for at forskriften om rehabilitering slår fast at kommunene har hovedansvaret for dette viktige og kostnadseffektive tiltaket.

Riktignok utgjør de statlige hjelpemiddelsentralene viktige ressurssentre for kommunene i oppfølgingen av arbeidet. De har spesialisert kompetanse og er hovedansvarlige for den økonomiske forvaltningen av hjelpemidlene. Men i rasjonaliseringstider strammer også sentralene inn, og stadig nye oppgaver blir overført til kommunene.

Derfor preges den kommunale virkeligheten av stadig større etterspørsel fra brukere og stadig flere oppgaver knyttet til formidlingen. Resultatet er lange ventelister hos ergoterapeutene, og mindre tid til oppfølging av hver bruker. Målet om at tekniske hjelpemidler skal vurderes som ett av flere tiltak i en målrettet rehabiliteringsprosess, blir en illusjon. Det må prioriteres hardt, og det må tas mange snarveier til løsninger for den enkelte.

Midt i denne pressede situasjonen kommer budskapet om at tjenesten skal reduseres med en, to eller flere stillinger. Det paradoksale er at kutt i disse stillingene umiddelbart vil skape større press på andre tjenester. Forsvinner ergoterapeutene, overtas formidlingen i beste fall av andre, i verste fall forsømmes den. Det første alternativet medfører at oppgavene ivaretas av mindre spesialisert kompetanse som samtidig må legge andre oppgaver til side – det andre medfører at pleie- og omsorgsbehovet øker radikalt.

God formidling av tekniske hjelpemidler er et økonomisk gunstig tiltak for å bedret funksjon og livskvalitet. Større selvhjulpenhet og mestring kan redusere hjelpebehovet og forhindre sykehjemsplassering.

Setter man tiltak opp mot hverandre, vil man raskt oppdage at det er både kortsiktig og korttenkt å spare på tilbudet om rehabilitering, herunder formidling av hjelpemidler. God kommuneøkonomi innebærer en prioritering av de tiltak som mest effektivt bidrar til økt mestring og deltagelse for den enkelte.