Ergoterapikompetanse som uutnyttet ressurs
Anmodning om kartlegging og evaluering av ergoterapitjenester

Ergoterapeutenes aktivitetsbaserte kompetanse og breddetilnærming til funksjon og helse kan spille en viktig rolle i møtet med framtidens helse- og velferdsutfordringer. I dag er denne kompetansen i stor grad en uunyttet ressurs.

NETF mener det er behov for en omfattende kartlegging og evaluering av bruken av ergoterapikompetanse i det norske samfunnet, som grunnlag for å sikre:

• en utdanningskapasitet som harmonerer med befolkningens og samfunnets behov
• en hensiktsmessig funksjonsfordeling mellom yrkesgrupper innen helse og velferd
• rammebetingelser som fremmer hensiktsmessig bruk av ergoterapeutenes kompetanse

Ergoterapeutene er autorisert som helsepersonell, men kompetansen benyttes på langt flere områder enn i helsetjenesten, blant annet i arbeids- og velferdsforvaltningen, undervisningssektoren og samfunnsplanleggingen. Selv om det er naturlig at kartleggingen/evalueringen forankres i Helse- og omsorgs­departementet (HOD), bør den følgelig involvere flere departementer – ikke minst Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID), som ansvarlig for arbeidsforvaltningen og Miljøvern­departe­mentet (MD), som koordineringsansvarlig for satsingen på universell utforming. Disse departe­mentene mottar derfor kopi av dette brevet. Det samme gjør Kunnskapsdepartementet (KD), som ansvarlig for utdanning av ergoterapeuter.

Samfunnsutfordringer og behov for ergoterapi
Stadig flere av landets innbyggere blir avhengig av offentlig bistand og ytelser. Dette skyldes blant annet at mange får kroniske helse- og funksjons­problemer på grunn av livsstils­sykdommer og at flere overlever alvorlige sykdommer og skader. Den økende gjennomsnitts­alderen i befolkningen medfører også at stadig flere lever med tilstander som har funksjons­konsekvenser, og som medfører begrensninger i dagliglivet. Denne utviklingen tilsier en langsiktig oppbygging av sentral helse- og velferds­kompetanse. Ikke minst må det satses på funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering på mange ulike arenaer. Dette vil øke behovet for ergoterapeuter, som er en yrkesgruppe med en bredde­tilnærming til helse- og funksjonsproblemer.

Behov og utdanningskapasitet
Norge har færre ergoterapeuter i forhold til befolkningstall enn både Sverige og Danmark, og i perspektiv av alle de områdene der ergoterapeutenes funksjons- og aktivitetsbaserte kompetanse ville gitt mer effektive tjenester, er det i dag et stort udekket behov for ergoterapeuter i Norge. I til­legg tilsier demografi og politiske satsingsområder at behovet for ergoterapeuter vil øke kraftig på mange arenaer i framtiden.  Likevel ble ergoterapeututdanningen besluttet redusert med 30 studieplasser i 2006. Beslutningen bygde på en framskrivning av behovet for helsepersonell fra Statistisk Sentralbyrå. Framskrivningen videreførte dagens dekningsgrad, personellsammensetning og brukermønstre i helsetjenesten. Den tok ikke høyde for at mange samfunnsreformer og politiske satsinger ikke bare vil øke etterspørselen etter ergoterapeuter i helsetjenesten, men også på andre områder, som i arbeids- og velferds­forvaltningen, undervisning og samfunns­planlegging. Ergoterapikompetansen viser seg nyttig på stadig nye områder, og et raskt økende antall ergoterapeuter ansettes i stillinger som ikke er øremerket for yrkesgruppa. Vi vil understreke at også disse stillingene må inngå i en kartlegging og evaluering av bruken av ergoterapikompetanse.

Ergoterapi på viktige satsingsområder
Mange viktige samfunnsreformer og politiske satsinger bygger på et «funksjonsparadigme» med vekt på selvhjulpenhet, yrkesaktivitet, mestring, funksjon, aktivitet og deltakelse. Sentrale begreper er dyktiggjøring, empowerment, brukerorientering, selvstendighet, egne valg, læring og mestring. Ergoterapeutene kan bidra til å gi disse begrepene innhold.

Eksempler på politiske satsingsområder der ergoterapeutenes kompetanse er svært relevant:

• Opptrappingsplanen for psykisk helse
  Ergoterapeutene har lange tradisjoner i psykiatriske sykehus/-avdelinger. Som en følge av psykiatri­reformen jobber stadig flere ergoterapeuter med mennesker med psykiske lidelser i kommunehelsetjenesten, ved distriktspsykiatriske sentra, ambulante team og poliklinikker.
  Ergoterapeutene bidrar til at mennesker med psykiske lidelser skal mestre egen hverdag, være selvhjulpne i menings­fylte aktiviteter og kunne delta i sam­funnet.
• Nye arbeids- og velferdsordninger (NAV) og inkluderende arbeidsliv
  Ergoterapeutenes kompetanse er svært relevant i innsatsen for å få flere i arbeid og færre på stønader. Derfor arbeider stadig flere ergoterapeuter i bedriftshelsetjenesten, i ulike deler av arbeidsforvaltningen (herunder arbeidslivsentra og hjelpmiddelsentraler), med arbeidsrettede tiltak i kommune­helse­tjenesten og som private konsulenter. Ergoterapeutene bidrar blant annet med funksjons- og arbeidsplassvurdering som grunnlag for individuell kvalifisering, tilpasning av arbeid og tilrettelegging av arbeidsplass.
• Omsorg for framtiden og aktiv aldring
  Framtidens alderssammensetning i den norske befolkningen tilsier at det må legges mer vekt på helsefremming, forebygging og rehabilitering. Det må tas utgangspunkt i at mange eldre mennesker er aktive bidrags­ytere og ressurser både for familien og samfunnet, og at de fleste ønsker å bo i eget hjem og klare seg selv så lenge som mulig. Ergoterapeutene er en viktig ressurs i arbeidet for å fremme funksjon, aktivitet og deltakelse blant eldre. Yrkesgruppa arbeider med eldre mennesker i kommune­helsetjenesten (i eldres egne hjem, på rehabiliteringssentra, dagsentra og sykehjem), i somatiske og psykiatriske sykehusavdelinger samt i egne tjenester for personer med aldersdemens.
• Handlingsplanen for økt tilgjengelighet gjennom universell utforming
  En av ergoterapeutenes kjernefunksjoner er å tilrettelegge omgivelsene slik at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser kan være aktive og delta i samfunnet. I dag bidrar stadig flere ergoterapeuter med sin kompetanse på systemnivå i arbeidet for at produkter, transport, bygg og uteområder skal bli tilgjengelige for alle.
  Ergoterapeutene som arbeider med universell utforming, er blant annet ansatt i ulike etater i kommunene, ved kompetansesentra, i forvaltningen og brukerorganisasjoner.
• Styrking av habiliterings- og rehabiliteringstilbudet
  Ergoterapeutene har en grunnutdanning i re-/habilitering og bidrar i det tverrfaglige re-/habiliteringsarbeidet med trening i daglige aktiviteter, arbeidstrening og sosial trening, formidling av tekniske hjelpemidler og tilrettelegging av utstyr og omgivelser, slik som bil, bolig og arbeidsplass. Bevisstgjøring, veiledning og rådgivning er også sentrale tiltak. Ergoterapeutene arbeider med re-/habilitering på mange arenaer og har blant annet en sentral rolle i kommunenes rehabiliteringstilbud, tidligrehabilitering ved hodeskader og intensiv trening / intensiv habilitering av barn med funksjons­nedsettelser.

Også på mange andre politiske satsingsområder kan ergoterapeutenes kompetanse være svært relevant og nyttig, for eksempel når det gjelder forebygging av skader og ulykker, trygge lokalsamfunn, introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere og opptrappingsplan for rusfeltet.

Ergoterapeuter som brobyggere
Ergoterapeutenes faglige fundament er teorier og modeller som viser sammenhenger og samspill mellom mennesket, aktivitet og miljø/omgivelser. Dette gir yrkesgruppa en breddetilnærming som ofte plasserer den i skjæringspunktet mellom ulike tjenester og nivåer. Derfor spiller yrkesgruppa i mange tilfeller en viktig rolle som brobyggere for å skape helhet i tilbudet til mennesker med behov for sammen­satte tjenester. I kommunehelsetjenesten gir dette seg utslag i at mange ergoterapeuter er individuelle koordinatorer og sentrale i utarbeidelsen av individuelle planer. Medaljens bakside er at yrkesgruppa kan bli utsatt for den samme gråsoneproblematikken og det samme svarteperspillet som mennesker med behov for funksjonsfremmende tiltak og helhetlig rehabilitering blir utsatt for.

Rammebetingelser med vridningseffekt
Om lag halvpartene av landets ergoterapeuter arbeider i kommunehelsetjenesten. Der erfarer vi stadig at tjenestetilbudet ikke bare styres av faglige vurderinger og brukernes behov, men også av juss og økonomi. For eksempel er det «mer lønnsomt» for kommunene å ansette fysioterapeuter enn ergoterapeuter på grunn av fysioterapeutenes fastlønnstilskudd. Vi er også kjent med at kommunene bruker manglende lovpålegg av ergoterapi når de skal argumentere for nedskjæringer i ergoterapi­tjenesten; dette til tross for lange ventelister og at tjenesten løser lovpålagte oppgaver. Også i spesialisthelsetjenesten, der om lag en tredjedel av ergoterapeutene arbeider, opplever vi at rammebetingelsene har uheldige vridningseffekter. Ikke minst gjelder dette polikliniske takster i perspektiv av inntjening for helseforetakene.

Konklusjon
Ergoterapeutenes aktivitetsbaserte kompetanse og breddetilnærming til funksjon og helse kan spille en svært viktig rolle i møtet med framtidens helse- og velferdsutfordringer, men:

• Utdanningskapasiteten for ergoterapeuter harmonerer ikke med dagens og morgendagens behov for yrkesgruppas kompetanse.
• Funksjonsfordelingen mellom yrkesgrupper innen helse og velferd gjenspeiler ikke at mange viktige samfunnsreformer og politiske satsinger bygger på et funksjonsparadigme. Rekrutteringen bygger i stor grad på tradisjonell pleie- og omsorgsideologi og medisinsk tenkning.
• Rammebetingelsene for yrkesgruppas yrkesutøvelse har uheldige vridningseffekter og fremmer ikke hensiktsmessig bruk av ergoterapikompetanse i Norge.

Som et grunnlag for å gjøre noe med dette, ber vi om at HOD så snart som mulig initierer en kartlegging og evaluering av bruken av ergoterapikompetanse i det norske samfunnet.

Vi deltar gjerne i et innledende møte for å gi innspill til konkretisering av prosjektet og kan bidra med informasjon underveis i prosessen.

Med vennlig hilsen

NORSK ERGOTERAPEUTFORBUND

Karin M. Liabø
forbundsleder

Mona Johansen
politisk sekretær