Mottaker: Sosial- og helsedirektoratet
Dato: 23.01.04
Arkivnr.: 542.1
Jornalnr.: 82/2004

Anmodning om møte

Norsk Ergoterapeutforbund (NETF) anmoder med dette om et møte med Sosial- og helsedirektoratet om ergoterapeutenes yrkesutøvelse og rammebetingelser for denne.

NETF representerer majoriteten av landets ergoterapeuter, og ivaretar disse både som arbeidstakere og som yrkesutøvere.

Gjennom nær kontakt med praksisfeltet får forbundet innsikt i de utfordringene ergoterapeutene møter i sitt daglige arbeid. For tiden registrerer vi at dårlig kommuneøkonomi, manglende prioritering av re-/habilitering, helsefremmende og forebyggende arbeid samt konkurransevridende rammebetingelser skaper store frustrasjoner i medlemsgruppa. (Se nedenfor.)

NETF forsøker å vise stor ansvarlighet ved ikke bare å legge vekt på medlemmenes interesser, men også på interessene til brukerne av yrkesgruppas tjenester og samfunnet som helhet. Dette preger all vår virksomhet og kommer blant annet til utrykk i utstrakt rådgivning og informasjon til medlemmene om viktige helse- og sosialpolitiske saker.

Til tider kan det synes som om forbundet er alene om å ta et overordnet ansvar for ergoterapeutene som yrkesutøvere. Samfunnet har gitt et kraftig signal ved å øke utdanningskapasiteten. Men hvem tar ansvar for at yrkesgruppas kompetanse brukes effektivt til samfunnets beste?

NETF håper Sosial- og helsedirektoratet kan være en samtalepartner når det gjelder rammene rundt ergoterapeutenes yrkesutøvelse og yrkesgruppens rolle og funksjon i praksis.

Tidsriktig kompetanse og funksjon

På stadig flere områder ønsker man å dreie oppmerksomheten fra sykdom over til funksjon. Dette passer godt med ergoterapeutenes kjernekompetanse knyttet til samspillet mellom menneske, miljø og aktivitet.

Ergoterapeutene tar utgangspunkt i den enkeltes ressurser. Målet er aktivitet, deltakelse og mestring av hverdagslivet. Viktige tiltak er:

• Trening i daglige gjøremål
• Tilpasning og tilrettelegging av aktiviteter
• Funksjonsutredning og -trening
• Bearbeiding av holdninger og økning av kunnskaper
• Planlegging, utforming og tilrettelegging av omgivelser

(Se vedlagte brosjyre «Leve – informasjon om ergoterapi» for mer informasjon om yrkesutøvelsen.)

Ergoterapeutens «hjelp til selvhjelp» bidrar til økt livskvalitet og selvhjulpenhet for den enkelte. Samtidig reduseres hjelpebehovet slik at presset på dyre pleie- og omsorgs­tjenester og institusjonsplasser reduseres. Til tross for disse åpenbart gunstige effekten, ser vi stadig at rammebetingelsene er til hinder for en optimal utnyttelse av ergoterapeutenes kompetanse.

Dette er bakgrunnen for de temaene vi ønsker å diskutere med direktoratet:

1. Et løft for rehabiliteringsfeltet
2. Førstelinjeansvaret for formidling av tekniske hjelpemidler
3. Konkurransevridende rammebetingelser i kommunehelsetjenesten
4. Helsetjenestene og arbeidshelse/inkluderende arbeidsliv:
   4.1       Samordning av SATS og helsetjenestene
   4.2       Avklaring av kommunehelsetjenestens rolle
   4.3       Arbeidsplassvurdering ved fysioterapeut – og ergoterapeut
   
5. Godkjenning av ergoterapispesialister
   

1. Et løft for rehabiliteringsfeltet

Ergoterapeutene er viktige bidragsgivere på rehabiliteringsfeltet. NETF hadde derfor store forventninger om at St.meld. nr. 21 (1998-99) «Ansvar og meistring» og re-/habiliteringsforskriften skulle bidra til at dette feltet skulle få en sentral plass i helsetjenestene. Dessverre er det fortsatt slik at rehabili­tering taper mot behandling, pleie og omsorg i kampen om ressursene. Dette er kanskje gunstig i et kortsiktig og snevert økonomisk perspektiv. Det er imidlertid helt forkastelig i perspektiv av aktivitet, deltakelse og livskvalitet for den enkelte, og i perspektiv av samfunnsøkonomi.

Svært kortfattet kan situasjonen beskrives slik: Stadig kortere liggetid på sykehusene øker presset på kommunale rehabiliteringstjenester. Kommunene kutter samtidig drastisk i rehabiliterings­personell. Mennesker med psykiske lidelser glemmes ofte når man snakker om rehabilitering. Arbeidsarenaen mangler ofte i den helhetlige tilnærmingen til rehabilitering.

Definisjonen av re-/habilitering (jf. St. meld. 21) og re-/habiliteringsforskriften er lite egnet til å påvise at det lovpålagte rehabiliteringsansvaret ikke overholdes. Konkurranseutsetting og privatisering kan forsterke de negative konsekvensene av dette.

Etter NETFs mening er det behov for:

• en overordet strategi og handlingsplan for rehabiliteringsfeltet
• beskrivelse og operasjonalisering av de grunnleggende rehabiliteringsverdiene
• konkrete kvalitetsstandarder for rehabilitering
• mer ressurser til rehabiliteringsfeltet

Dette kan f.eks. oppnås ved at rehabilitering blir den neste store helsereformen.

NETF ønsker å drøfte hva som kan gjøres for at brukere som har behov for det, faktisk skal få et helhetlig rehabiliteringstilbud.

2. Førstelinjeansvaret for formidling av tekniske hjelpemidler

Formidling av tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede er et svært kostnadseffektivt rehabiliterings­tiltak. Ergoterapeutene er sentrale i formidlingen av tekniske hjelpemidler i kommunene. Derfor har de god innsikt i utfordringer og problemer på dette feltet. Vi mottar stadig henvendelser fra medlemmer som er bekymret over situasjonen. De opplever et stort gap mellom idealer og realiteter. Forvaltningsoppgavene pålagt av hjelpemiddelsentral/trygdeetat tar stadig mer tid på bekostning av tiden som skulle vært brukt til å kartlegge og følge opp brukere. Det er sjelden tid til å vurdere hjelpemidler som ett av flere virkemidler i en rehabiliteringsprosess, slik re-/habiliteringsforskriften krever. På toppen av det hele føler de seg alene om å se rekkevidden av oppgavene.

NETF ønsker å drøfte hvordan god tjenestekvalitet kan sikres på en ubyråkratisk måte, slik at formidlingen kan skje med utgangspunkt i brukernes behov.

3. Konkurransevridende rammebetingelser i kommunehelsetjenesten

I kommunenes årlige budsjettbehandling foreslås alt for ofte kutt i ergoterapitjenesten. Kuttforslagene kommer til tross for at ventelistene er lange, og sakene ligger i en stor haug på skrivepulten. Ofte begrunnes forslagene om budsjettkutt med at tjenesten ikke er lovpålagt. Man har en tendens til å se bort fra at yrkesutøverne ivaretar rehabilitering og andre lovpålagte oppgaver (se ovenfor). Går man forslagene nærmere etter i sømmene, finner man ofte at manglende fastlønnstilskudd er medvirkende årsak til at nettopp denne gruppen rammes.

NETF ønsker å drøfte tiltak som kan dempe de uheldige konsekvensene av konkurransevridende rammebetingelser.

4. Helsetjenestene og arbeidshelse/inkluderende arbeidsliv

Ergoterapeutenes kompetanse gjør yrkesgruppa godt egnet til å arbeide med mennesker som av ulike grunner trenger ekstra bistand forbundet med deltakelse i arbeidslivet. (Se vedlagte brosjyre «Leve – på jobben! Informasjon om ergoterapi og arbeidshelse».) Stadig flere ergoterapeuter arbeider innen dette feltet, blant annet i kommunehelsetjenesten, bedrifts­helsetjenesten, arbeidslivssentrene og som selvstendig næringsdrivende.

Når det gjelder rammebetingelser for ergoterapeutenes innsats knyttet til arbeidshelse, er det tre saker vi føler behov for å drøfte med direktoratet:

4.1 samordning mellom SATS og helsetjenestene
4.2 kommunehelsetjenestens rolle
4.3 arbeidsplasstilrettelegging ved fysioterapeut – og ergoterapeut

For å nå målene med å samordne Aetat, trygdeetaten og sosialtjenestene er det ikke nok å oppnå en smidig samordning mellom de tre nevnte etatene. Mange mennesker med funksjonsnedsettelse har behov for bistand fra personer med helsefaglig kompetanse for å komme i arbeid. Denne kompetansen finnes i liten grad innenfor de tre etatene som skal samordnes. Flere viktige bidragsytere kommer til å være organisert utenfor den nye organisasjonen, og samarbeidet med disse er i mange tilfeller helt avgjørende for måloppnåelsen. Dette gjelder blant annet:

• Kommunehelsetjenesten
• Spesialisthelsetjenesten
• Bedriftshelsetjenesten

Det er fare for at samarbeidet internt i den nye organisasjonen får så mye oppmerksomhet at andre samarbeidskonstellasjoner blir skadelidende. Uten klare ansvarsfordelinger og gjennomtenkte samarbeidsrutiner mellom disse og den nye organisasjonen vil tilbudet bli lite brukerrettet og lite effektivt.

NETF ønsker å drøfte viktigheten av en god samordning mellom helsetjenestene og «SATS-tjenestene».

Kommunehelsetjenestens ansvar når det gjelder tiltak rettet mot arbeid og arbeidsplass er uklart i dag.

Rikstrygdeverket har i flere sammenhenger understreket at kommunenes lov- og forskriftsfestede ansvar for rehabilitering (jf. kommunehelsetjenesteloven og forskrift om habilitering og rehabilitering) gjelder på alle livsarenaer – også i tilknytning til arbeid. F.eks. skriver de i «Evaluering av ordningen arbeidsplassvurdering ved fysioterapeut» (2002):

«I hovedsak må det forutsettes at trygdekontoret er informert i saker der kommunen har et koordinerende opplegg for rehabilitering. Dette vil primært gjelde personer med helseproblemer etter alvorlig sykdom eller skade, og der det er behov for ulike tverrfaglige tiltak og tjenester over tid. I slike saker er det kommunen som har ansvar for å foreta arbeidsplassvurdering dersom det er behov for dette.»

Flere kommuner benytter imidlertid merknaden til § 11 i forskrift om habilitering og rehabilitering som et argument for ikke å prioritere «arbeidsrelaterte tiltak»:

«Kommunens ansvar for formidling av hjelpemidler og tilrettelegging gjelder uavhengig av livsarena, dvs. om hjelpemiddelbehovet er i hjemmet/nærmiljø, skole, fritid m.m. Når det gjelder formidling av hjelpemidler for å legge arbeidsplassen til rette, er imidlertid dette i følge arbeidsmiljøloven arbeidsgivers ansvar.»

Denne merknaden er imidlertid ikke relevant når det gjelder yrkesmessig attføring/delmål 2 i intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv. I disse tilfellene finnes det ofte ikke en arbeidsgiver.

NETF ønsker å drøfte behovet for en klargjøring av kommunenes ansvar i forhold til funksjonshemmede og arbeidsliv.

Som et virkemiddel i arbeidet med oppfølging av sykemeldte ble ordningen med arbeidsplass­vurdering ved fysioterapeut opprettet fra og med 1. januar 2001. I retningslinjer for ordningen (RTV 14.12.2000) står det:

«Kompetansemessig vil også ergoterapeuter kunne foreta arbeidsplassvurderinger. Denne yrkesgruppen er imidlertid i liten grad etablert i privat praksis, og er ikke inkludert i ordningen i denne omgang.»

Siden den gang har NETF arbeidet for at denne ordningen skal utvides til å omfatte ergoterapeuter. Konkurransetilsynet ga sin støtte til dette allerede i juni 2001, men ennå er ingen ting skjedd. (Se vedlagte brev til Sosialministeren.)

NETF ønsker å drøfte konsekvensene av at ordningen er begrenset til én yrkesgruppe.

5. Godkjenning av ergoterapispesialister

I 1999 etablerte NETF en ordning med organisasjonsintern godkjenning av ergoterapispesialister i allmennhelse, barns helse, eldres helse, psykisk helse, somatisk helse, arbeidshelse og folkehelse.

Spesialistgodkjenning har som mål å:

• utvikle god og relevant fagutøvelse i forhold til prioriterte helseområder og brukergrupper,
• gi ergoterapeuter mulighet til systematisk oppbygging av kompetanse i forhold til sitt kliniske/praktiske arbeid og ergoterapifaglige bistand og
• være et supplement til de allerede etablerte utdanningsforløp innen administrasjon og akademiske løp til hovedfag og doktorgrad.

NETF ønsker å drøfte innholdet i ordningen, og om den bør bli en offentlig norsk godkjenningsordning. Videre ønsker vi å drøfte ergoterapeutenes etter- og videreutdanningsbehov.

NETF ser fram til en konstruktiv dialog med Sosial- og helsedirektoratet med utgangspunkt i temaene ovenfor, og imøteser et positivt svar på denne henvendelsen.

Med vennlig hilsen
NORSK ERGOTERAPEUTFORBUND

Karin M. Liabø
forbundsleder

Mona Johansen
politisk sekretær

Link til brev fra SHdir:
Invitasjon til møte