Lønna vår
Med våren følger norske lønnsoppgjør. Sentrale parter i arbeidslivet møtes i en godt etablert og nesten rituell prosess som er like spennende og uforutsigbar som tradisjonsbundet og forutsigelig hvert år. Det man kjenner på forhånd, er de store trekkene i hvem som vil hevde hva og hvilke krav de vil fronte, både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Det man aldri helt vet er hvilken form og hvilket innhold det endelige oppgjøret vil få. Og noen overraskende momenter pleier å dukke opp underveis i prosessen.
Årets oppgjør i de fleste delene av offentlig sektor er intet unntak. Som vanlig trekker partene i hver sin retning, som vanlig inneholder forhandlingene både en kamp om kroner og sosiale bestemmelser og som vanlig er arbeidsgiver så forsiktig og tilbakeholden at oppgjøret ender hos Riksmeklingsmannen.
NETF er part i alle de store avtalene, med Staten, KS, NAVO, Oslo kommune og HSH, og følger derfor prosessene tett. Det mest uvanlige i år sett fra forbundets side er imidlertid at vi av hovedorganisasjonen vår Unio er fratatt muligheten til å følge prosessen med vår største arbeidsgiver KS. For første gang siden vi fikk selvstendig forhandlingsrett innen dette området har vi ikke anledning til å delta i forhandlingene, men er satt på sidelinjen. Den viktigste årsaken til dette er medlemsantallet vårt, som er for lavt til å få inngangsbillett. Dog viser Unio heller ingen stor vilje til å ta vare på de mindre forbundene sine behov i spørsmålet om representasjon i forhandlingsutvalgene. Dette er beklagelig. Men i NAVO, Oslo kommune og HSH har vi fremdeles plass ved bordet og er aktivt delaktige i forhandlingsprosessene.
Forhandlingene i NAVO-Helse har i år utgjort et annet uvanlig innslag i mer positiv retning ettersom vi for første gang iverksetter det som kalles B-delsforhandlinger uten noen runde hos Riksmeklingsmannen. Sentrale avtaler om minstelønnsutvikling for NETFs medlemmer ble avtalt med NAVO 4. mai. I løpet av mai skal vi så vurdere om de lokale arbeidsgiverne i helseforetakene tar sine oppgaver relatert til lønns- og arbeidsvilkår på alvor og synliggjør dette i form av gode lokale avtaler.
I skrivende stund pågår det imidlertid meklingsprosesser innen statlig tariffområde, innen KS og innen Oslo kommune. Dette er slett ikke utradisjonelt. Vi ser en stadig sterkere tendens til at meklingsinstituttet blir en del av forhandlingsmodellen i offentlig sektor. Og svært ofte er det prinsipielle spørsmål om ulike former for sosiale rettigheter og arbeidsvilkår som er viktigste grunn til meklingen. Det er sjelden det dreier seg om rene pengespørsmål. Arbeidsgiver vegrer seg mot å ta ansvar for å finne løsninger i de prinsipielle sakene. Det skjer en klar ansvarsfraskrivelse ved at man overlater til meklingsmannen å skissere løsningen.
Blir det streik eller ikke? Det er det store spørsmålet hvert eneste år. Og usikkerheten trekkes i langdrag ved at partene må veien om Riksmeklingsmannen. Det burde snart være på tide å bryte denne tradisjonen gjennom å ta forhandlingene mellom partene på alvor. Dersom begge parter møtes med et genuint ønske om å finne løsninger, har man en stor mulighet til å skape tilfredsstillende avtaler som gir de ansatte i offentlig sektor en opplevelse av verdsetting og som sikrer den nødvendige rekrutteringen av kvalifisert arbeidskraft til å løse velferdsoppgavene i det norske samfunnet.
Karin M. Liabø