Dato: 10. februar 2000
Mottaker: Statens helsetilsyn
Vi har lest utredningen med stor interesse, og setter blant annet pris på gode beskrivelser av en del positive utviklingstrekk innen psykisk helsearbeid. Vi håper utredningen vil bidra til etablering av helhetlige og behovsrelaterte tiltakskjeder for mennesker med psykiske lidelser.
Definisjoner og ansvarsavgrensning
Det kan synes som det i utredningen legges opp til at DPS skal være kjernen i den psykiatriske spesialisthelsetjenesten, og til en viss grad også overta noe av ansvaret til primærhelsetjenesten. Dette er ikke i overensstemmelse med politiske styringsdokumenter. For eksempel er de samme oppgavene som er lagt til de psykiatriske sykehusene i Stortingsmelding 25 (1996-97) lagt til DPS i utredningen (se bl.a. s. 55). Det er følgelig fare for overlappende tilbud, konkurranse og konflikter mellom nivåene. Vi tviler på om det er mulig å oppnå klar ansvarsfordeling mellom de ulike leddene i tiltakskjeden før det er laget liknende utredninger for henholdsvis primærhelsetjenesten og psykiatriske sykehus. Trolig vil man finne både overlapping og hull hvis man i framtiden kan vurdere den helhetlige tiltakskjeden på bakgrunn av tre slike utredninger. Før dette er gjort, er det etter vår mening stor fare for er at man bygger opp parallelle og konkurrerende tjenester. En ansvarsavklaring er helt nødvendig for å unngå dette.
Avgrensing mellom DPS og primærhelsetjenesten
Utredningen er uklar når det gjelder kommunenes ansvar. Blant annet undrer vi oss over påstanden om at "kommunehelsetjenestens viktigste oppgave er å jobbe med helsefremmende arbeid" (s. 32). Vi håper det menes at helsefremmende arbeid er en av de viktigste oppgavene - ved siden av forebygging, rehabilitering, habilitering, pleie og omsorg, medisinsk diagnostisering og behandling. På alle disse områdene plikter kommunene å gi et tilbud - også til mennesker med psykiske lidelser. Dette er det viktig at DPS ikke undergraver ved å overta oppgavene som kan løses i primærhelsetjenesten. Utredningen skisserer en rekke arenaer der personell fra DPS og kommunehelsetjenesten kan møtes for å avklare ansvar og samarbeid. Det er viktig at det gis rom for å prioriterer disse møtene i en travel hverdag. Utarbeidelsen av individuelle planer og oppnevning av personlige koordinatorer er også viktige redskaper for å avklare ansvar og samarbeid.
Organisering og ledelse
Det er naturlig at DPS isolert sett vil fungere best med eget budsjettansvar og en felles faglig og administrativ ledelse. Utfordringen ligger imidlertid i å få DPS til å inngå i en smidig og helhetlig tiltakskjede, der ressursene til en hver tid styres mot de leddene hvor behovene er størst. Når hvert ledd har egen ledelse og eget budsjett, er det fare for at andre faktorer enn brukernes behov styrer innsatsen.
I utredningen nevnes fordelene ved å plassere DPS i tilknytning til et lokalsykehus (s. 54). Vi savner noen betraktninger rundt ulempene. Det er trolig en fare for at en slik plassering kan forsterke pasientrollen, og dermed hemme rehabiliteringsprosessen og ønsket om å stimulere til en mer ansvarliggjort brukerrolle. Pasientgrupper, klinisk profil, arbeidsformer og behandlingsprinsipper Utredningen setter høye mål for kvaliteten i tjenesteytelsen, og dette gjøres på en måte som trolig kan motivere tjenesteytere til å strekke seg for å nå dem.
Vi støtter vektleggingen på tverrfaglighet og rehabilitering. Det gjøres gode forsøk på å skille mellom begrepene rehabilitering og behandling, brukere og pasienter i utredningen. Bruken av begrepene er likevel ikke konsekvente og stemmer ikke alltid med de definisjonene som er gitt. Kanskje er det behov for en bred debatt om bruken av disse begrepene innen psykisk helsevern. (Temaet er godt egnet for en konsensuskonferanse.)
Det er viktig å gi rehabiliteringsbegrepet innhold som stemmer med ulike brukergruppers behov. Innunder en overordnet definisjon og forståelse av begrepet, er det derfor behov for å differensiere og konkretisere innholdet i rehabiliteringstilbudene til mennesker med ulike typer psykiske og somatiske lidelser. Vi er imidlertid skeptiske til at man med utgangspunkt i om årsaken til rehabiliteringsbehovet hovedsakelig er psykisk eller somatisk velger å foreta differensieringen innunder begrepene psykososial og medisinsk rehabilitering. I all rehabilitering må det legges stor vekt på det psykososiale - også når årsaken til rehabiliteringsbehovet er somatisk.
En uheldig tolkning av definisjonene og begrepsbruken i utredningen kan være at kommunenes har ansvar for medisinsk rehabilitering, som er et tilbud til mennesker med somatiske lidelser, mens DPS har ansvar for psykososial rehabilitering, som er et tilbud til mennesker med psykiske lidelser. Dette kan være med på å undergrave kommunehelsetjenestens lovpålagte plikt til å tilby rehabiliteringstjenester også til mennesker med psykiske lidelser. Dette kan forsterkes av at definisjonen av psykososial rehabilitering fraviker fra den overordnede definisjonen som er gitt i Rehabiliteringsmeldingen (jf. kravet om tidsavgrensethet.)
Vi er også bekymret for at man ved å definere psykososial rehabilitering som en ikke tidsavgrenset prosess, kan svekke prosjekttankegangen, som bør ligge til grunn for enhver rehabiliteringsprosess. Vi er innforstått med at mennesker med psykiske lidelser kan ha behov for svært langvarige rehabiliteringsprosesser, men det må settes mål og fastsettes når resultatet av tiltakene skal evalueres underveis. Noen annet er faglig og etisk uforsvarlig.
I utredningen legges det vekt på å trekke de pårørende med i prosessen. Dette kan være riktig og viktig i noen tilfeller - i andre vil det være helt galt. Derfor er det viktig at dette bare gjøres når brukeren selv ønsker det. Dette forbeholdet finnes heldigvis i selve utredningen, men glimrer dessverre med sitt fravær i sammendraget.
Utvikling og forskning
Vi mener det er viktig at det drives utvikling og forskning ved DPS; både for å utvikle kunnskap og kompetanse som er nødvendig for å tilby brukerne et relevant tilbud, og for å kunne gi veileding til andre ledd i tiltakskjeden.
Ressursbehov og dimensjonering
Det er vanskelig å mene noe om ressursbehov og dimensjonering før ansvarsfordelingen mellom primærhelsetjenesten, DPS og de psykiatriske sykehusene er klarere. Vi stiller oss derfor noe undrende til de langsiktige planene om utvidelse av kapasiteten fram mot år 2006. Behovene må også kartlegges og vurderes underveis.
Vennlig hilsen Norsk Ergoterapeutforbund
Karin M. Liabø, forbundsleder
Mona Johansen, politisk sekretær