Dato: 1. februar 2000
Mottaker: Sosial- og helsedepartementet
Rapporten "Sykehjemmenes rolle og funksjoner i framtidens pleie- og omsorgstjenester" gir en meget god og solid beskrivelse av dagens rammebetingelser og utviklingstrekk i kommunehelsetjenesten
Brukerne, deres hjelpebehov og eksisterende tjeneste- og boformer er også differensiert og grundig beskrevet. Når organiseringen av kommunehelsetjenesten vurderes, mener vi imidlertid det er viktig å ta utgangspunkt i alle de lovpålagte oppgavene: medisinsk diagnostisering / behandling, helsefremmende/forebyggende arbeid, rehabilitering / habilitering, pleie og omsorg. De ulike tjenestene er ment å dekke ulike behov hos brukerne. De krever ulik kompetanse, bemanningsprofil og tilnærmingsmåter. I rapporten er sykehjemmene foreslått å ha en viktig rolle, ikke bare når det gjelder medisinsk diagnostisering/behandling, pleie og omsorg, men også når det gjelder rehabilitering. Forebyggende og helsefremmende arbeid bør også stå sentralt. Derfor mener vi at rapportens tittel er alt for snever, og heller burde vært: "Sykehjemmenes rolle og funksjoner i framtidens kommunehelsetjeneste".
Modellvalg
NETF er opptatt av at kommunehelsetjenesten skal yte et helhetlig, samordnet, tverrfaglig og differensiert tilbud til innbyggerne. Dette må være styrende i valg av modell for sykehjemmenes framtidige funksjoner. Modell 1 vil etter vår mening gi sykehjemmene en klarere rolle i det helhetlige tilbudet når det gjelder alle kommunehelsetjenestens lovpålagte oppgaver. Et tydelig skille mellom bolig og behandlingstilbud kan klargjøre forventninger og gjør det lettere å utarbeide kvalitetskrav og mål for virksomheten. Det vil også gjøre det lettere å definere og differensiere sykehjemmets ulike funksjoner ut fra ulike brukergruppers behov, som et grunnlag for å kunne definere kompetanse- og bemanningsbehov. Det er i denne sammenhengen viktig å huske at det ikke bare er den eldste delen av befolkningen som har behov for korttidsopphold av den typen sykehjemmene er tenkt å tilby.
Ved valg av modell 1 er det av avgjørende betydning å sikre et tilbud også til de som har behov for langtidsopphold på institusjon og de som har behov for 24 timers tilsyn i egen bolig, for eksempel mennesker med senil demens. Begge disse gruppene står i fare for å falle mellom to stoler hvis tilbudene defineres som enten korttidsopphold eller egen bolig.
Differensierte korttidsplasser og -avdelinger
Som medisinske institusjoner må sykehjemmene ha differensierte plasser og avdelinger for ulike typer korttidsopphold. Det er innlysende at for eksempel døende og etterbehandlingspasienter har ulike behov, og må møtes med ulike tilbud. Ulike typer korttidsopphold vil kreve mer differensierte tjenester, økt legetjeneste og større tverrfaglighet. Sykehjemmene bør kunne utvikles til å inneholde flere funksjoner og være naturlige sentre for å samle flere helsetjenester. En geografisk samlokalisering av sykehjemmene og hjemmebaserte tjenester vil kunne gi mer kontinuitet og helhet for brukerne og et større og bredere fagmiljø.
Økt tverrfaglighet
I rapporten nevnes flere steder at tverrfaglighet er nødvendig for å få til et best mulig tjenestetilbud. Dette er svært viktig. I dag er sykehjemmene dessverre lite tverrfaglig bemannet og sterkt preget av en pleie-kultur. Korttidsopphold vil kreve at det rettes mer oppmerksomhet mot tilbakeføring til hjemmet, med opptrening, tilpasning av bolig og tekniske hjelpemidler som sentrale tiltak.
I rapporten vises det til brukerundersøkelser hvor det framgår at pasienter og pårørende er tilfredse med stell og pleie, men mindre tilfredse med innholdet i tilværelsen. Faktorer som trivsel, mer mulighet for egenaktivitet, sosialt fellesskap og en nær tilknytning til lokalmiljøet vil være viktige elementer for å gjøre oppholdene mer meningsfylte. En større grad av tverrfaglig bemanning vil kunne bidra til mer impulser i miljøet. Plaintree og Hospicebevegelsen samt rehabiliteringsideologien, med vektlegging av opplevd verdighet og medvirkning, kan være viktige inspirasjonskilder og danne en god plattform for de ulike tilbudene.
Rapporten sier en del om kompetanse og bemanning, både når det gjelder sykehjem og tjenester i ulike botilbud. Dette mener vi må konkretiseres nærmere med kvalitetskrav til kommunen og følges opp med statlige virkemidler. Det bør også drives mer forskning og fagutvikling for å finne ut hvilke tilbud og tjenester som gir best kvalitet og hvordan personalprofil påvirker tilbudet.
Differensierte og fleksible botilbud
Botilbudene bør også differensieres for å kunne dekke ulike og skiftende behov. Boliger for brukergrupper, som eldre med demensproblematikk og psykogeriatri, bør bygges i nær tilknytning til sykehjemmene Boliger for andre brukergrupper, som yngre med sterk funksjonshemning, bør integreres i ordinære boområder.
Bofellesskap med begrenset antall leiligheter, fellesarealer og personalbase kan dekke behovene for de aller fleste med store bistandsbehov. Stasjonær personalbase og mulighet for sosialt fellesskap har betydning for opplevd trygghet og trivsel. Husbankens regelverk bør følges opp i forhold til muligheter for å bygge inn fellesarealer i slike boliger.
Planarbeid og samordning
Begreper som pleieplaner, omsorgsplaner og individuelle planer brukes i rapporten noe inkonsekvent og uten at begrepene er definert. For å få til en god behandlingskjede rundt den enkelte bruker, er det nødvendig å definere disse begrepene i relasjon til hverandre. Individuelle planer for personer med behov for koordinerte og sammensatte tjenester, bør være den overordnede planen hvor andre planer kan inngå. Dette er nødvendig for å få til en hensiktsmessig avklaring av roller og oppgaver i det tverrfaglige samarbeidet og i samarbeidet mellom ulike nivåer og etater.
Kommunenes ansvar for rehabilitering
NETF støtter beskrivelsen av bredden innen rehabiliteringsoppgavene som tilligger kommunene og er enig i at tverrfaglig bemanning med nødvendig kompetanse er en forutsetning for rehabilitering (kap 7.4).
I kapittel 12.3.2 "Konkretisering av tjenestekrav og andre endringer i sykehjemsforskriftene" påpekes det at det bør vurderes å trekke inn ergoterapi som en obligatorisk tjeneste i kommunene (s 195). NETF ser at det fremdeles er et svært ulikt tilbud om ergoterapitjenester i kommunene og er enig i denne konklusjonen i rapporten. I alle beskrivelser av rehabiliteringsvirksomhet er ergoterapi en helt sentral tjeneste (bl.a. i Rehabiliteringsmeldinga og veiledere fra Helsetilsynet). Dersom kommunene skal kunne drive rehabiliteringsvirksomhet, er ergoterapi en helt nødvendig tjeneste; både når virksomheten drives på institusjon og i hjemmene. Kommunene er dessverre svært opptatt av hvilke tjenester som er lovpålagte når de skal foreta innstramminger eller opprette stillinger. Dette fører til at ergoterapitjenesten, som ikke eksplisitt er lovpålagt, lett blir en salderingspost. Så lenge tjenester i kommunene er pålagt ved lov og ikke i form av kvalitetsbeskrivelser og -standarder, vil lovpålegg av ergoterapitjenester i kommunene følgelig være nødvendig for å sikre at kommunene ivaretar sin lovpålagte plikt til å yte rehabiliteringstjenester.
Vennlig hilsen Norsk Ergoterapeutforbund
Karin M. Liabø, forbundsleder
Mona Johansen, politisk sekretær