Forrige uke arrangerte vi to Møteplasser, en for somatisk helse og en for ledere. Som det oftest gjør på Møteplassene møtte det engasjerte ergoterapeuter. Det var mange gode og nyttige innlegg. Men sett fra mitt ståsted er det innspillene og problemstillingene fra klinikerne som er mest nyttig og interessant. Da er også prioriteringer og etikk ofte et viktig tema. Hvordan skal vi prioritere mellom ulike bruker grupper? Skal vi prioritere mellom grupper - eller er det andre, lederne, som bør gjøre denne prioriteringen? Erfaringene er forskjellige. Noen har retningslinjer fra  et ledelsesnivå andre ikke. Prinsippielt mener vi at slike prioriteringer ikke bør ligge på den enkelte terapeut, men på ledere. Realiteten er ikke alltid slik. Da har mange nytte av utarbeidete prioriteringsnøkkler. Å utarbeide slike er heller ikke enkelt, og slike nøkler bør forankres i ledelsen. Og hva er etiske prioriteringer? NETF har et yrkesetisk utvalg som kan konsulteres i slike saker, om det er til hjelp for noen som står veldig alene i dette arbeidet. Et annet spørsmål som ofte kommer fra spesialisthelsetjenesten er; er det etisk forsvarlig å påpeke behov for behandlingsoppfølging når det ikke er noen i kommunene som kan følge det opp? Eller fra den andre siden; er det etisk forsvarlig at spesialisthelsetjenesten påpeker behov som vi ikke har ressurser til å følge opp i kommunene?  Da blir mitt motspørsmål; er det etisk forsvalig å unngå og peke på behandlingstiltak som vil kunne gi et bedre hverdagsliv - fordi det koster penger eller er mangel på ressurser? Vårt svar er at; om det er mangel på ressurser eller kompetanse i en kommune for å gi nødvendig helsehjelp så må det adresseres til de ansvarlige fra de fagpersonene som ser behovet. Det vil i det minste gjøre det noe enklere for brukere å stille krav i sitt nærmiljø - og gjøre beslutingtsakere oppmerksom på svikt og mangelfulle tjenester i følge loven.