Ettersom menneskelig aktivitet er et sammensatt fenomen, er også kunnskap i ergoterapi sammensatt av ulike fagperspektiver.
Ergoterapifagets grunnlag ligger i flere skjæringspunkt med ulike kunnskapssyn, noe fagemnene i rammeplanen underbygger. Faget inkluderer både medisin- og naturvitenskap på den ene siden, og samfunns- og humanvitenskap på den andre siden. Ergoterapi søker dessuten å anvende både teknologi og kreativitet. Faget har forankring både i positivistisk og fenomenologisk tradisjon, noe Mattingly og Fleming (1994) kaller Two-Body-Practice. Dette gir ergoterapeuter rike analysemuligheter og forståelsesrammer for menneskelig aktivitet. Når ergoterapeuten forholder seg til menneskers aktivitetsfunksjon, kan ergoterapeuten analysere og integrere ulike tilnærminger fra en objektiv anatomisk forståelse av aktivitetsbevegelser til en subjektiv tolkning av glede eller mening ved aktivitetsutføring.
I tråd med utviklingen i samfunnet for øvrig, finner ergoterapeuter et teoretisk ståsted innen økologisk tenkning: Faget anvender derfor dialektiske og systemiske teorier som i større grad viser kompleksiteten i forholdet mellom personen, aktiviteten og omgivelsene (eks Model of Human Occupation, Virksomhetsteori, Canadian Model of Occupational Performance, Australian Occupational Performance Model og Flowteori). I tillegg har forskning innen klinisk praksis utviklet faget og gitt nye perspektiver. I stadig større grad er ergoterapeuters kliniske «historiefortellinger» (narrativer) fra den kliniske hverdagen og brukernes egne aktivitetshistorier blitt utgangspunkt både for praktisk ergoterapi og forskning. Med denne forskningen får ergoterapeuter kunnskap om hverdagslivets aktiviteter og gjøremål som er et nødvendig grunnlag for å begrunne praksis.
I dag utvikles det også tverrvitenskapelige disipliner med forskning som er relevant for fagfeltet, for eksempel bevegelsesvitenskap (Movement Science) som bl.a. ser utvikling og læring av bevegelse i sammenheng med det mennesket gjør – aktiviteten. Av særlig interesse både her i landet og internasjonalt er utviklingen av aktivitetsvitenskap (Occupational Science) – studier av mennesket som en aktiv skapning. Aktivitetsvitenskap er i dag et forskningsområde og en egen fagdisiplin utviklet av ergoterapeuter ved universiteter bl.a. i USA, Australia, New-Zealand, Sverige og Japan. Forskningsområdet har fått rotfeste i ergoterapimiljøet i Skandinavia og inkluderes som fagemne ved de fleste ergoterapeututdanningene i verden, også i Norden. Fremover vil vi fra aktivitetsvitenskapen forvente ny kunnskapsutvikling relevant for ergoterapi og spesielt i forhold til folkehelse med vekt på relasjonen mellom aktivitet og helse.
Redigert av Nils Erik Ness (okt 2008) fra NETFs temahefte 1:1999 – Helse gjennom aktivitet