Nasjonal helseplan (2007-2010)

Vi håper imidlertid at man i planen i større grad enn i høringsnotatet vil:

• vektlegge de store linjene i helsepolitikken og sammenhengen med andre politikkområder
• være tydelig når det gjelder overordnede strategiske grep og konkrete prioriteringer
• operasjonalisere nasjonale mål og verdier
• framstille helsetjenesten på en helhetlig måte med utgangspunkt i brukernes behov
• legge langt større vekt på funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering på alle arenaer

I resten av høringssvaret har vi valgt å konsentrere oss om grep for å forsterke helhets­perspektivet i planen og en nødvendig satsing på funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering.
(Vi viser også til vedlagte innspill til stortingsmelding om omsorg for framtiden, der vi har lagt vekt på aktiv aldring.)

Styrking av helhetsperspektivet

«Helseplanens helhetlige perspektiv kan gi kraft til arbeidet for bedre samhandling,» står det i høringsnotatet. Høringsnotatet framstår imidlertid langt fra helhetlig. Dette skyldes blant annet at notatet er skrevet med utgangspunkt i helsetjenesten slik den er organisert i dag, og ikke på basis av en helhetlig analyse av befolkningens helse og brukernes behov. Sammen med inkonsekvent begrepsbruk bidrar dette til at notatet framstår som fragmentert.

NETF håper at planen i større grad vil gjenspeile intensjonene om å ta utgangspunkt i pasienters og pårørendes perspektiv (jf. pkt 1.1). I arbeidet for å skape helhetlige tjenester er det viktig å huske at brukerne har helhetlige behov. Det er tjenestene som er fragmenterte og sammensatte. En helseplan som skal bidra til helhetlige tjenester, bør ikke disponeres etter dagens fragmenterte og fragmenterende organisering. Man bør heller ta utgangspunkt i hvilke fysiske, psykiske og sosiale behov brukerne har, og hvordan helsetjenesten kan møte disse behovene både i perspektiv av helsetilstand, funksjon og mestring.

Helhetsperspektiv og begrepsbruk

For at helseplanen skal bli mer helhetlig, og for at man skal reduserer gråsoneproblemer, bør begrepsbruken være gjennomtenkt og konsekvent. Blant annet bør man skille mellom helsetjenestens oppgaver på den ene siden og ulike arenaer og nivåer i helsetjenesten på den andre.

Helsetjenesten har ulike oppgaver, som grovt sett kan deles inn i:

•  Helsefremmende og forebyggende arbeid
•  Diagnostisering og behandling
•  Habilitering og rehabilitering  
•  Pleie og omsorg

Disse oppgavene kan løses på ulike arenaer og nivåer, både i primær- og spesialist­helsetjenesten.

I høringsnotatet er det mange eksempler på begrepsbruk som går på tvers av dette, og som kan medvirke til å undergrave både primær- og spesialisthelsetjenestens ansvar for både forebygging og re-/habilitering, blant annet (side 12):

«… i alle ledd og deler av tjenestene: forebygging, primærhelsetjeneste, pleie- og omsorgstjenester, spesialisthelsetjenester og rehabilitering.»

Å definere kommunehelsetjenester som «helsefremmende og forebyggende tjenester, kurative helsetjenester og pleie- og omsorgstjenester», slik det er gjort på side 41, kan også være med på å usynliggjøre kommunenes ansvar for re-/habilitering.

Økt satsing på funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering

Mange brukere av helsetjenester har behov for bistand til å møte og takle de konsekvensene helseproblemene har for hverdagslivet. Dessverre er bistanden på dette området svært mangelfull i dag. Selv om de fleste er enige i at rehabilitering er viktig, har flere kommuner bygd ned og fragmentert rehabiliteringstilbudet sitt de siste årene. Samtidig har sykehusene tatt stadig mindre ansvar for å kartlegge og følge opp helse­problemenes konsekvenser.

I dag opplever mange en maksimal satsing fra helsetjenestens side i akuttfasen, men utrolig mangelfull oppfølging når helsetilstanden har stabilisert seg og hverdagen skal leves videre. Det er et paradoks at så store ressurser settes inn for å redde liv og kurere sykdom, mens tiltak for at mennesker skal kunne være selvhjulpne, aktive og delta i samfunnet prioriteres så lavt.

NETF mener at en nasjonal helseplan må gjenspeile en skikkelig satsing på funksjons­fremmende tiltak og rehabilitering – ikke som en isolert deltjeneste, men som en tilnærming i hele tjeneste­apparatet.

Med funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering mener vi noe langt mer enn opptrening. Vi mener all innsats for å fremme aktivitet og samfunnsdeltagelse til tross for helseproblemer. Denne innsatsen bør foregå på alle arenaer, blant annet i alle deler av primærhelse-, spesialisthelse- og velferdstjenestene, i hjemmet, i barnehage, på skole og på arbeidsplass.

Konkrete eksempler på funksjonsfremmende tiltak kan være alt fra

•  tilpassing av bolig for rullestol til
•  tidlig stimulering ved hjerneskade,
•  hjelp til å strukturere hverdagen og mestre daglige gjøremål ved psykiske idelser,
•  skadeforebyggende hjemmebesøk til alle over 75 år,
•  lærings- og mestringstilbud til personer med kronske sykdommer/lidelser,
•  grepstrening etter håndskader og
•  tilrettelegging der personer opplever utfordringer i arbeidslivet.

Dette er tiltak som styrker den enkeltes mulighet til å leve et godt liv på egne premisser, og som dessuten er lønnsomme for samfunnet fordi de bidrar til selvhjulpenhet og yrkesaktivitet. Funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering bør med andre ord spille en vesentlig rolle i møtet med framtidens samfunnsutfordringer.

Funksjonskonsekvenser på alvor

Stadig flere av landets innbyggere blir avhengig av offentlig bistand og ytelser. Dette skyldes blant annet at mange får kroniske helse- og funksjons­problemer på grunn av livsstils­sykdommer og at flere overlever alvorlige sykdommer og skader. Den økende gjennomsnitts­alderen i befolkningen medfører også at stadig flere lever med tilstander som gir funksjons­konsekvenser, og dermed begrensninger i dagliglivet.

Modell 1: Helseproblemer og funksjonskonsekvenser

For å bidra til selvhjulpenhet og yrkesaktivitet i befolkningen er det ikke tilstrekkelig at helse- og velferds­tjenestene forebygger og behandler helseproblemer og kompensere for manglende aktivitet og deltakelse. Det må i alle ledd legges langt større vekt på funksjons­konsekvenser av sykdommer, skader, lidelser og tilstander. Målet bør være helse og livskvalitet, optimal aktivitet og deltagelse for den enkelte.

Vid definisjon av helse

En funksjonsorientert tilnærming, som beskrevet ovenfor, bygger på en vid definisjon av helse. Helse knyttes ikke bare til dimensjonene syk-frisk og liv-død, men også til personers:

• samhandling med omgivelsene, evne til tilpasning, deltakelse og påvirkning i samfunnslivet
• evne til mestring, problemløsning, å takle vanskeligheter og ta ansvar for eget liv
• ressurser, talenter og kapasitet
• opplevelse av meningsfullhet og velvære
• sykdommer, lidelser og skader – og deres konsekvenser for dagliglivets gjøremål

NETF mener at en nasjonal helseplan innledningsvis må definere begrepet helse, og at det må legges en vid helsedefinisjon til grunn.

Fra tradisjonell, sekvensiell tenkning …

Den tradisjonelle tenkning om helsetjenester er basert på en snever helsedefinisjon og er svært sekvensiell (modell 2). Medisinsk utredning og behandling prioriteres svært høyt, mens pleie- og omsorgstjenester «prioriterer seg selv». Rehabilitering, som ofte taper budsjettkampen sammen med forebygging, ses på som en isolert tjeneste som settes inn når medisinsk utredning og behandling er avsluttet og man fortsatt ikke er frisk.

Modell 2: Tradisjonell, sekvensiell tenkning

Et ekstremt utslag av den sekvensielle tenkningen er at det ofte ikke tenkes på arbeid før en person er ferdig medisinsk behandlet og rehabilitert. Da har ofte funksjonsproblemene manifestert seg, og man har forspilt mange muligheter til å fremme mestring og deltakelse. Svært mange faller ut av arbeidslivet på grunn av funksjonskonsekvenser av sykdom og manglende mestring av disse. Helsebasert kunnskap om funksjonskonsekvenser, tilretteleggings­behov og -muligheter er følgelig svært viktig i arbeidet for å redusere sykefravær og uføretrygding. Derfor er det uhensiktsmessig å trekke er skarpt skille mellom helse og arbeid. Det er viktig med nytenking på dette området, der den gamle medisinsk dominerte og fragmenterte oppfølgingen har spilt fallitt.

Den tradisjonelle tenkningen gjenspeiles i et helsevesen som er organisert og finansiert med utgangspunkt i legenes spesialisering og dominerende rolle som behovsvurdere, behandlere, bestillere og portvoktere. For eksempel bidrar stykkprisfinansieringen av legetjenester til fragmentering av tjenestene. Det samme gjør fastlegenes dominerende rolle, blant annet fordi de deltar lite i tverrfaglig samarbeid og i altfor liten grad henviser til andre yrkesgrupper. Legenes rolle i helsetjenesten er utvilsomhet viktig, men tjenesten må organiseres med utgangspunkt i samfunnets og brukernes behov, og ikke legenes.

… til en mer helhetlig og integrert modell

NETF mener man må tenke langt mer helhetlig og integrert om helse- og velferdstjenester hvis tjenestene skal bidra til helse og livskvalitet, funksjon, aktivitet og deltagelse for den enkelte (modell 3).

Modell 3: En mer helhetlig og integrert modell

Forebygging, behandling, funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering må være parallelle og likeverdige prosesser. Samtidig må det legges vekt på å utvikle et helsefremmende og inkluderende arbeidsliv og samfunn. Ikke bare helsetjenesten, men også andre etater, blant annet NAV (inkl. sosialtjenesten) og utdanningssystemet, må inkluderes i helheten. Således kan man identifisere gråsoneproblemer og fremme formålstjenelig samarbeidet til beste for den enkelte.

En integrert modell innebærer at man legger vekt på funksjonskonsekvenser av helseproblemer tidlig i sykdomsforløpet. Dermed kan man:

• styrke den enkeltes evne til å mestre både sykdom og hverdagsliv
• forebygge unødige funksjonstap som konsekvens av helseproblemer
• forhindre negative spiraler av helseproblemer som gir funksjonsproblemer som gir ytterligere helseproblemer osv

• styrke og utnytte den helsebaserte kunnskapen om:

  • sammenhengen mellom helsetilstander og funksjonsproblemer
  • tiltak for å fremme funksjon, aktivitet og deltakelse til tross for helseproblemer

   

   

En mer helhetlig og integrert modell innebærer at den medisinsk tradisjonen og pleieideologien suppleres med en funksjonsorientert forståelse og tilnærming. Det er med andre ord ikke bare behov for en ressursinnsats, men også for et paradigmeskifte.

NETF håper den nasjonale helseplanen i langt større grad vil bli preget av en funksjons­orientert tilnærming, og at planen vil bidra til at funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering sidestilles med andre helsetjenester og tilbys parallelt med disse når sykdom, skader og lidelser gir funksjonskonsekvenser.

Et helt nødvendig løft for funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering må få konsekvenser for:

• prioritering av tjenestetilbudet
• kompetansesammensetning i tjenestene
• rekruttering og utdanning av personell
• lovgivning og finansieringsordninger
• forskning, metode- og kompetanseutvikling

Vi ønsker lykke til med utarbeidelsen av helseplanen, og bidrar gjerne med utdyping av innspillene våre i den videre prosessen.

Med vennlig hilsen
NORSK ERGOTERAPEUTFORBUND

Karin M. Liabø
forbundsleder

Mona Johansen
politisk sekretær

Vedlegg: NETFs innspill til stortingsmelding om omsorg for framtiden