I dag fikk vi svar på vår søknad til Norad om penger til etablering av en ergoterapeututdanning i Zambia. Der hadde vi jobbet mye med søknaden, kontaktpersoner og forankring lokalt. Vi hadde lokale ressurspersoner både på universitetet og i klinisk arbeid. Men, svaret var negativt, og vi er svært skuffet. Begrunnelsen var stor konkurranse og strenge prioriteringskriterier. Dette er ikke et prosjekt som falt inn under Norads prioriteringer med bekjempelse av korrupsjon, demokratibygging, støtte og oppbygging av frivillige organisasjoner og fattigdomsbekjempelse. Det siste kriteriet synes vi at vi falt inn under, men ikke nok i følge Norad. Universitetet i Tromsø vil nok opprettholde sin samarbeidsavtale, men hva vi skal gjøre videre fra NETF sin side må vi tenke litt videre på. Vi er mottakelige for alle gode ideer - for her har vi en god sak!!

Forrige uke arrangerte vi to Møteplasser, en for somatisk helse og en for ledere. Som det oftest gjør på Møteplassene møtte det engasjerte ergoterapeuter. Det var mange gode og nyttige innlegg. Men sett fra mitt ståsted er det innspillene og problemstillingene fra klinikerne som er mest nyttig og interessant. Da er også prioriteringer og etikk ofte et viktig tema. Hvordan skal vi prioritere mellom ulike bruker grupper? Skal vi prioritere mellom grupper - eller er det andre, lederne, som bør gjøre denne prioriteringen? Erfaringene er forskjellige. Noen har retningslinjer fra  et ledelsesnivå andre ikke. Prinsippielt mener vi at slike prioriteringer ikke bør ligge på den enkelte terapeut, men på ledere. Realiteten er ikke alltid slik. Da har mange nytte av utarbeidete prioriteringsnøkkler. Å utarbeide slike er heller ikke enkelt, og slike nøkler bør forankres i ledelsen. Og hva er etiske prioriteringer? NETF har et yrkesetisk utvalg som kan konsulteres i slike saker, om det er til hjelp for noen som står veldig alene i dette arbeidet. Et annet spørsmål som ofte kommer fra spesialisthelsetjenesten er; er det etisk forsvarlig å påpeke behov for behandlingsoppfølging når det ikke er noen i kommunene som kan følge det opp? Eller fra den andre siden; er det etisk forsvarlig at spesialisthelsetjenesten påpeker behov som vi ikke har ressurser til å følge opp i kommunene?  Da blir mitt motspørsmål; er det etisk forsvalig å unngå og peke på behandlingstiltak som vil kunne gi et bedre hverdagsliv - fordi det koster penger eller er mangel på ressurser? Vårt svar er at; om det er mangel på ressurser eller kompetanse i en kommune for å gi nødvendig helsehjelp så må det adresseres til de ansvarlige fra de fagpersonene som ser behovet. Det vil i det minste gjøre det noe enklere for brukere å stille krav i sitt nærmiljø - og gjøre beslutingtsakere oppmerksom på svikt og mangelfulle tjenester i følge loven.

Vi var godt forberedt og vi hadde mye på hjertet. Det er en jobb å få til et møte med politisk ledesle i et departement, og vi hadde fått en avtale om en times møte med statsekretær Tone Toften. Når statsekretæren måtte endre tidspunkt for møtet på grunn av at hun måtte på reise, hadde vi fått endret våre avtaler og tilpasset oss ny tid. Så fikk vi 10 minutter med statsekretæren - og så var det en brennbar politisk sak som måtte prioriteres. Nedleggelse av Aker sykehus var besluttet dagen før - og statsråden hadde fått saken på sitt bord. Vi fikk sagt litt om ergoterapi, vårt fokus på mestring, aktivitet og deltagelse, på vår kompetanse på funksjonsvurdering og aktivitetsanalyse og på våre spesialistomtåder og arbeidsområder. Vi fikk også sagt litt om hindringene for bruk av ergoterapikompetansen; manglende lovpålegg, finansieringsordningene som fastlønnstilskuddet for fysioterapi, manglende refusjon for poliklinikk-konsultasjon, refusjon av reiseutgifter til ergoterapi og manglende refusjonstakster fra Nav. Så måtte statsekretæren gå. MEN - alle våre gode innspill om hva ergoterapeuter kan bidra med i de framtidige utfordringene, spesielt i kommunehelsetjenesten med forebyggende tiltak, habilitering og rehabilitering - og hvilke tverrfaglige tjenester og gode løsninger vi ser som nyttige og effektive for å møte framtidens utfordringer - det fikk vi ikke formidlet til statsekretæren. Det skal sies at vi fikk en god dialog om disse sakene med de to representantene fra byråkratiet, fra avdeling for primærhelsetjeneste og fra spesialisthelsetjenesten som også var med på møtet. Vi får håpe og tro at disse byråkratene tar våre innspill med seg i det videre arbeidet.

Tirsdag fikk vi, Jostein Fredriksen fra sentralstyret og jeg, møte Senterpartiets representant i Stortingets Helse- og omsorgskomite, Kjersti Toppe og hennes politiske rådgiver. Det var et positivt møte, og nyttig i denne perioden hvor Storingets komite har samhandlingsreformen til behandling. Senterpartiet har også stort fokus på å styrke kommunehelsetjenesten og de ser behovet for styrket rehabiliteringstjenester. Kjersti Toppe er ny på Stortinget og i kommiteen, så vi synes det også var nyttig å fortelle litt om ergoterapi og rammebetingelsene våre i kommunehelsetjenesten. Selv om det er mye vi ønsker å formidle i løpet av en halvtimes møte så synes vi at vi fikk formidlet det viktigste budskap om styrking av rehabilitering inkludert ergoterapitjenester i kommunene, og at fokuset der må være på funksjons - ikke diagnose og på mestring, selvhjulpenhet og å bruke ressusene. Vi fikk også formidlet vår kjernekompetanse på vurdering av funksjon og aktiviteter i de naturlige omgivelsene og gradering av aktivitet for å redusere gapet og oppnå mestring og selvhjulpenhet.

Tre spennende dager i organisasjonenes tegn. Det er inspirerende og krevende å jobbe med organsasjonssaker. Vi hadde tariffkonferanse med debatt om våre krav til vårens tariffoppgjør. Likelønn vil bli et hett tema og det var vi enige om, men hvordan vi på best mulig kan få lønnsmessig uttelling som har varig effekt er ikke lett. Noe må ligge på at vi må få lønnsmessig uttelling for utdanning, videreutdanning og erfaring, men det må også andre grep til. For at vi skal få et løft blandt offentlige ansatte kan det ikke bare skje gjennom en omfordeling mellom kvinne- og mannsdominerte grupper. Da blir det lite og omfordele i hvertfall i kommunal sektor hvor bare 20 % er i mannsdominerte gruppe. Her må det tilføres midler og det blir en spennende kamp!!

Landsmøteprosessen var i fokus på vår organisasjonspolitiske konferanse. Hva NETF skal mene i de neste årene - og hva skal vi jobbe for er vårt tema. Medlemsundersøkelsen viser at medlemmene ønsker at NETF skal være mer synlige og ha større påvirkning. Men skal vi bli mer synlige på den politikse arenaen og i besluttningsprosesser må vi være tydelige på hva vi mener. Hva skal NETF mene om utviklingen av kommunehelsetjenesten, sykefravær, inluderende arbeidsliv, helsepolitikk, oppgavefordeling mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Den debatten skal gå i alle fylkesavdelinger og vi håper på engasjement og gode diskusjoner.  

Norsk Sykepleierforbund er i streik for å få tariffavtale med NHO for de private sykehjemmene som er organisert i NHO. Det får de ikke - eller rettere sagt - de kan få en tariffavtale som er langt dårligere enn tariffavtalene på andre tariffområder. Og det kan de selvfølgelig ikke godta. Sykepeleierne på disse institusjoenen har en lavere minimumslønn og ingen ansiemitetsopprykk. De private sykehjemmene vinner da anbudene i kommunen ved å tilby sykepleierne dårligere lønnnsvilkår. Dette er et utslag av at sykehjemmene skal være konkuranseutsatte. Hvem tjener på det?

NETF støtter sykepeleiernes streik fullt ut. De streiker for en viktig sak og et viktig prinsipp for arbeidstakere i privare institusjoner. Dette gjelder også oss. NETF har heller ikke fått tariffavtale med NHO for våre medlemmer som jobber på institusjoner organisert i NHO. Her har vi en felles sak.