Godt nytt år!

Siden en av våre aktive, erfarne og engasjerte medlemmer fikk julebrusen i vrangstrupen i romjula på grunn av innstramninger i stønaden til hjelpemidler som ble vedtatt i Statsbudsjettet for 2012, vil jeg komme med noen betraktninger og synspunkter på dette temaet. Det er både et samfunnsmessig, etisk og faglig dilemma som angår yrkesutøvelsen for mange ergoterapeuter. Jeg vil derfor også oppfordre andre til å kommentere og gi uttrykk for synspunkter på dette.

I Norge skal vi være trygge på at vi får hjelp til å klare oss når vi rammes av sykdom eller funksjonsnedsettelser. Det er grunnleggende for landets helse- og sosialtjenester og en kjerneverdi i velferdsstat. Samtidig har vi alle et personlig ansvar for vår helse og trygghet gjennom hele livet. Vi er ansvarsbevisste og tilrettelegger for en trygg barndom. Hjemmet blir utstyrt med trappegrind, stikkontaktbeskyttere, komfyrsperre… osv, vi skaffer stellebord, barnevogner, spisebestikk og toalettseter for de små. Som voksne er vi etter hvert blitt flinke til å benytte sykkelhjelm og refleks, og vi vet at vi ikke bør røyke og må holder oss i fysisk form, men vi gjør våre individuelle valg.

Hvilket ansvar har folk for å tilrettelegge for en trygg og funksjonell alderdom, eller for en best mulig funksjon når det oppstår funksjonsbegrensninger? Når vi blir syke betaler vi for medisiner, sykehjemsplasser, fysioterapi inntil visse grenser. Hvor går grensen for eget ansvar, for helsetjenestenes ansvar og hva er rimelig å betaler for selv? Denne problemstillingen belyses også i NOU 2011:11 om innovasjon i omsorgen. Der legges det nok opp til et større individuelt ansvar for å planlegge og tilrettelegge for egen alderdom i framtiden, og at også de pårørende må ta et større ansvar, i samarbeid med helsetjenestene. Samhandlingsreformen legger opp til at mer av tjenestene skal være forebyggende. Der vil disse problemstillingene også være aktuelle. Hva er et samfunnsansvar og hva er et individuelt ansvar i det forebyggende.  

Dette er dilemmaer som vi som ergoterapeuter og formidlere av velferdsstatens tjenester vil møte i mange sammenhenger. Ergoterapeuter har både et ansvar for å bidra til å forebygge skader, ulykker og funksjonsreduksjoner, bidra til at mennesker kan leve mest mulig selvstendig og uavhengig, at brukernes egne vurderinger blir lagt til grunn for tjenestene og et ansvar for at samfunnets ressurser benyttes best mulig. Helsepersonell må følge lover og beslutninger, men samtidig må vi være advokater på vegne av våre brukere og deres behov. Her er mange faglige og etiske dilemmaer.

I Statsbudsjettet for 2012 beskrivers det at grensesnittet mellom hva som defineres som et hjelpemiddel og hva som er vanlig kommersielle produkter rettet mot allmennheten endrer seg stadig bl.a. som følge av prisutvikling, teknologisk utvikling og økte krav til universell utforming.  Det er derfor vedtatt å redusere støtte til små hjelpemidler som ikke krever spesialtilpassing, er rimelige å anskaffe, som er blitt lettere tilgjengelige og mer vanlig i befolkningen. Jeg synes det er rimelig at det gjøres slike vurderinger og at man her ser på utviklingen av kostnader og på hva som er i vanlig handel. Jeg synes også det er fornuftig at enkle, rimelige og lett tilgjenglige hjelpemidler som ikke krever spesialtilpassning ikke lenger blir betraktet som hjelpmidler som skal skaffes fra det offentlige. Her er det ikke bare kostnadene til hjelpemidlene, som kun utgjør 2 mill på statsbudsjettet, men også et omfattende søknads- og distribusjonssystem.

Dette vil nok medføre noen endringer i ergoterapeuters praksis. Ergoterapeutene vil bli mer rådgivere, ikke bare på hvilke hjelpemidler som kan være hensiktsmessige, men også hvor de kan skaffes. Kanskje må man bestille disse på nettet i stedet for å søke hjelpemiddelsentralen for de brukere som ikke selv kan gå i butikken, benytte internett eller har pårørende som kan det.

Som forbund vil vi ha en rolle med å følge dette politisk, først og fremst som advokat for brukerne og ergoterapeuters ressursbruk. Dersom dette medfører problemer utover det som innebærer omstilling til ny praksis må vi få beskjed fra dere som opplever dette i felten. Skal vi gå videre til myndigheten må vi ha brukereksempler på hvordan dette slår ut. Hvilke problemer skaper det i praksis, er det spesielle brukergrupper som kommer dårlig ut? Vi vil også gjerne ha eksempler på gode løsninger. Hva kan gjøres for de med veldig dårlig økonomi eller som ikke har pårørende? Hvordan skal ergoterapeuter forholde seg til dette i sin praksis?
Jeg vil oppfordre dere alle til å delta i denne debatten som har både samfunnsmessige, etiske og faglige dilemmaer.

eZ Publish™ copyright © 1999-2013 eZ Systems AS