Debatten om privatisering og konkurranseutsetting

Artikkel i Ergoterapeuten 9/2000 av Mona Johansen, politisk sekretær i NETF

Debatten for og mot private helsetjenester - i betydningen helsetjenester som pasientene selv skal etterspørre og betale for - har pågått i mange år. Debatten for og mot konkurranseutsetting av helsetjenester er derimot av nyere dato.

Motstanderne av privatisering advarer særlig mot sosiale forskjeller fordi det er en fare for at bare de pengesterke kan ha nytte av tilbudet og fordi det kan vokse fram et mye bedre tilbud i urbane enn i grissgrendte strøk. Interessen for å forbedre offentlige helsetjenester kan dessuten bil redusert når ressurspersoner kan kjøpe seg bort fra dem og private helsetjenester kan tappe det offentlige helsevesenet for kvalifisert personell. En annen innvendig er at pasientene sjelden har den kompetansen som er nødvendig for å vurdere kvalitet og pris på helsetjenester. Tilhengerne av privatisering hevder at det bør være opp til den enkelte hva han eller hun bruker pengene til og at helsekøene blir kortere om noen kan betale seg ut av dem. Dermed kan de som fortsatt mottar offentlige helsetjenester På et bedre tilbud. Som et svar på advarselen mot økte sosial forskjeller, har enkelte foreslått at pengene kan følge pasienten, slik at det offentlige også betaler for private tjenester. Ett av hovedargumentene for private helsetjenester er at det offentlige helsevesenet trenger konkurranse for å forbedre seg.

Debatten om konkurranseutsetting

Ofte bærer debatten om konkurranseutsetting preg av at enkelte har bestemt seg for at konkurranseutsetting er av det onde uansett konsekvenser, mens andre er hellig overbeviste om at konkurranseutsetting er svaret på alle problemene i helsevesenet. Tilhengerne av konkurranseutsetting hevder at dette er et virkemiddel som kan gi oss de heldige virkningene av privatisering samtidig som vi unngår de uheldige fordi det offentlige fortsatt skal ha det overordnede ansvaret.

Argumentene som ofte brukes for konkurranseutsetting er blant annet:

• at konkurranse bringer flere aktører på banen, og dermed øker sannsynligheten for at man finner gode løsninger på problemene i helsevesenet
• at nye tilbydere kan fri seg fra vanetenkning og tradisjonsbunden organisering av tjenesteproduksjonen
• at det offentlige beholder ansvaret, samtidig som man kan organisere tjenesteproduksjonen på en mer forretningsmessig måte
• at tienesteproduksjonen kan bli billigere og mer effektiv n arbeidsgiver er privat og dermed slipper å forholde seg til avtaleverket i offentlig sektor
• at det vil bli utviklet bedre systemer og prosedyrer for å så. re kvaliteten for å kontrollere private tjenesteprodusenter
• at det offentlige trenger konkurranse for å få fart på kvalitetsutviklingen
• at det kan bli lettere å utøve profesjonell ledelse når tjenes. teproduksjonen i større grad skilles fra politiske prosesser
• at flere konkurrerende arbeidsgivere kan medføre høyere lønn for arbeidstakerne

Argumentene som ofte brukes mot konkurranseutsetting er blant annet:

• at private tilbydere har profitt som mål, og at alle midlene dermed ikke benyttes til tjenesteproduksjonen
• at tilbyderne hovedsakelig konkurrerer om å produsere tjenestene så billig som mulig fordi målbare kvalitetsstandarder mangler
• at arbeidstakernes rettigheter er dårligere ivaretatt i private virksomheter enn i offentlige (for eksempel når det gjelder fortrinnsrett ved overtallighet)
• at private tjenesteprodusenter får altfor frie tøyler etter hvert som det offentliges kompetanse til å vurdere tjeneste ne (såkalt bestillerkompetanse) reduseres fordi de ikke lenl er er involvert i selve tjenesteproduksjonen
• at man kan risikere at det oppstår private monopoler fordi det over tid er vanskelig for de som ikke utfører tjenesteproduksjonen å bli reelle konkurrenter til den som hele tiden oppdaterer kompetanse og utstyr
• at flere aktører/eiere kan gjøre det vanskeligere å styre ressursinnsatsen i tråd med overordnede prioriteringer, å bruke personell fleksibelt og å koordinere behandlingskjeder og sikre kontinuitet i tilbudet
• at det er ressurskrevende å lage anbudsinnbydelser, avtaler og kontrollrutiner samt å følge opp private tjenesteprodusenter
• at oppgaver som forskning og opplæring kan bli nedprioritert og at det offentlige helsevesenet mister muligheten til vedlikeholde og utvikle kompetanse når oppgaver utføres av andre.

Begrepene konkurranseutsetting og privatisering

Selv om det egentlig råder relativt bred enighet om definisjonen av begrepene konkurranseutsetting og privatisering, benyttes de ofte tilfeldig og om hverandre. Konkurranseutsetting av offentlige tjenester betyr at både offentlige og private gis anledning til å komme med tilbud (pris) på tjenestene på like vilkår. Når konkurranseutsetting resulterer i at private tilbydere får ansvaret for å produsere tjenesten, fortsetter det offentlige å ha ansvar for fordeling, kvalitet og kvantitet. Det offentlige betaler fortsatt for tjenestene og fastsetter eventuelt egenandeler som brukerne av tjenestene skal betale selv. Fram til i dag har det som har vært ansett som nødvendige helsetjenester vært det offentliges ansvar. Likevel har flere av tjenesteprodusentene vært private, slik som institusjoner drevet av diakonale stiftelser og sanitetsforening

Med privatisering menes at det kun er private som gis anledning til å komme med tilbud på en tjeneste og at det offentlige ikke lenger skal drive med denne formen for tjenesteproduksjon. I begrepet privatisering ligger det som regel at ikke bare ansvaret for produksjonen overlates til private, men også fordeling, kvalitet, kvantitet og pris. Tjenesten gjøres med andre ord tilgjengelig på «det frie markedet».

I dag etableres stadig flere helprivate, kommersielle helsetjenester - enten som et alternativ til tilsvarende offentlige tjenester, eller som et tilbud på områder der det ikke finnes offentlige tjenester. Siden det som regel er den enkelte brukeren selv som er etterspørrer, og ikke en offentlig instans, er det også brukeren selv som må ta ansvar for å vurdere kvalitet og pris på tjenestene.