Jo rikere Norge, jo fattigere kommuner

Kronikk i Ergoterapeuten nr. 9/2000 av Torstein Dahle, siviløkonom

De som jobber i Norge i løpet av et år, er med på å skape bruttonasjonalproduktet, det vil si «kaka». Denne «kaka» er den mengden varer og tjenester som kan brukes - enten til forbruk eller til investering. En ting er at det å produsere «kaka» skaper verdier, og det er de inntektene vi lever av. En annen ting er at «kaka» består av varer og tjenester som vi kan kjøpe. Inntektene gir kjøpekraft til å kjøpe nettopp de varene og tjenestene som produseres det året.

Dette er ikke helt sant, fordi noen varer eksporteres, men til gjengjeld får man da inntekter som kan bruke til å importere andre varer. Så hvis utenriksøkonomien skal balansere, er det fortsatt sånn at de inntektene som skapes i form av bruttonasjonalproduktet, brukes til å kjøpe varer og tjenester som til syvende og sist skriver seg fra det samme bruttonasjonalproduktet.

Oljeinntektene skaper ubalanse

Olje- og gassvirksomheten er ekstremt lønnsom. Store verdier bringes opp av et lite antall mennesker. I 1999 jobbet 21.000 mennesker med oljeutvinning og tilhørende tjenester. Det utgjør én prosent av den samlede norske sysselsettingen. Sam tidig stod denne sektoren for 14 prosent av verdiskapingen i Norge (målt som andel av «bruttonasjonalproduktet»).

Det har tatt mer enn 100 millioner år å skape oljen og gassen. Nå skal den tas opp i løpet av noen tiår. (Det blir nok senere generasjoner temmelig sure for!) Så mye olje og gass bruker ikke vi, og derfor må den eksporteres. Men salgsinntektene blir så enorme, at det blir helt umulig å importere varer og tjenester som er verd like mye.

Vi klarer rett og slett ikke å forbruke eller investere så mye importvarer. Dermed får Norge et gigantisk overskudd i utenriksøkonomien. Landets inntekter er mye større enn det finnes varer og tjenester å kjøpe. Så enorme inntekter på så kort tid lar seg rett og slett ikke bruke opp her i landet.

Det betyr at noen må la være å bruke opp inntektene sine

Hvis alle i stedet prøver å bruke opp inntektene, blir det bare et stort bikkjeslagsmål, der folk byr over hverandre. For eksempel blir det vill kamp for å få entreprenørkapasitet til å få bygd sin nye hytte i stedet for at naboen skal bygge nytt hus eller kommunen bygge nytt sykehjem. Og siden det ikke går an å bruke mer enn det som lar seg skape med den tilgjengelige arbeidskraften og de materielle ressursene man ellers rår over, ville det da bare bli en gigantisk prisstigning uten at det til syvende og sist kunne skapes mer enn man hadde kapasitet til.

Noen bruker «sine» penger hemningsløst

Det er altså ikke mulig å bruke opp alle disse inntektene her i Norge. Hvis det da er noen som bruker sine inntekter helt hemningsløst, må de andre bruke desto mindre av sine inntekter, for det er rett og slett ikke mer igjen å kjøpe. Og det er noen som bruker sine inntekter hemningsløst. En av de mest kjente heter Kjell Inge Røkke, men det er mange flere som ham (selv om de ikke er like synlige). Hans rikdom stammer opprinnelig ikke fra oljen, men fra rovfiske. Så kjøpte han opp Aker og betalte oppkjøpet med Akers egne penger, som han fikk tak i da han overtok kontrollen over konsernet. Og det var i stor grad penger som kom fra oljetilknyttet virksomhet. Dette var selvsagt veldig lurt av ham, men det var ikke like lurt for andre her i landet.

Når Kjell Inge Røkke og John Fredriksen og Petter Sundt og andre bygger vanvittig store og mange hytter, samtidig som de er storkjøpere av luksusleiligheter, samtidig som de skaffer seg et stort antall luksusbiler og luksusbåter, samtidig som de kjøper seg fly og bygger flyhangarer, samtidig som de får bygd golfbaner i stor stil, samtidig som de kjøper dyre klær og spiser og drikker for store summer - da bruker de opp en uforholdsmessig stor del av de varene og tjenestene som er til disposisjon her i landet. Slike folk påvirker også økonomien på andre måter. De sørger for at det blir utrolig lønnsomt å være forretningsadvokat. De sørger for at aksjemeglerne tjener seg grunnrike. De sørger for arbeid til høy pris for en hærskare konsulenter av forskjellig art.

Eller. De heter Stein Erik Hagen eller Odd Reitan eller Petter Stordalen. eller Olav Thon, og kjemper med hverandre og mot hverandre om inntektene fra varehandelen. De bygger kjøpesentre og innvier nye butikker på steder der det allerede er masse butikker som de mener de kan utkonkurrere. Så må de som står i fare for å bli utkonkurrert investere mer i butikkene sine, i håp om at de i stedet kan være med på å utkonkurrere andre.

Hvert år investeres det like mye i varehandelen (29 milliarder kroner) som det som i alt brukes både til drift og investeringer av hele grunnskolesystemet i Norge. Nå er det vel egentlig ikke så mange som har problemer med å finne et sted å kjøpe varene sine - i hvert fall ikke i pressområdene, og det er der disse herrene investerer. Derimot er det mange som synes det er ille med nedslitte skoler og store klasser og for dårlig tilbud til elever med problemer.

Men det er altså slik at siden det er «sine egne penger» disse folkene bruker, så får de i vår markedsstyrte økonomi lov til å forsyne seg ganske fritt av de tilgjengelige varene og tjenestene, og de styrer innretningen av mange menneskers arbeidskraft.

Og jo mer strålende oljevirksomheten og annen nærings virksomhet går, jo mer får disse menneskene til disposisjon, og jo større del av de tilgjengelige ressursene styrer de.

Jo rikere Norge, jo fattigere kommuner

Noen må altså la være å bruke inntektene sine, hvis ikke blir de kaos. I Norge har også staten enorme inntekter, blant annet på grunn av oljen og gassen. Den offentlige sektoren er altså styrtrik i Norge - til forskjell fra de fleste andre land. Men siden noen i den private sektor har lagt beslag på så stor del av de tilgjengelig varene og tjenestene (og arbeidskraften), blir det desto mindre igjen.

Da sier Regjeringen og Stortinget: Vi vil ikke gå inn og legge restriksjoner på hvordan det private næringsliv skal oppført seg. Tvert imot: Vi satser på at markedet skal styre.

Og dermed fortsetter de: Da må vi legge stramme bånd på offentlig virksomhet. Det offentlige kan ikke bruke inntekten, sine. På grunn av den store aktiviteten (i privat sektor) må det offentlig kjøre en meget stram budsjettpolitikk. Og siden nesten 80 prosent av dem som jobber i det offentlige, er i kommunene og fylkeskommunene, er det kommunesektorens del av budsjettene som de er mest opptatt av.

De bruker rett og slett kommunene og fylkeskommunene som et trekkspill for å regulere balansen i økonomien. Når det er tut og kjør i privat sektor, må det strammes desto mer inn i offentlig sektor. Og i olje-Norge er det stort sett hele tiden slik at inntektene er større enn det er «kake» å kjøpe (se i starten av artikkelen). Dermed blir det et litt spesielt trekkspill, for det holdes altså sammenklemt nesten hele tiden.

Også renten brukes

De strammer altså inn på etterspørselen ved å sørge for at kommunene og fylkeskommunene ikke får rom til å løse sine økende oppgaver. Men det finnes også en annen måte å stramme inn på: Renten kan økes. Det rammer blindt, hvis man ikke samtidig sørger for at boliglån og studielån og andre helt nødvendige lån skjerm es med en spesielt lav rente. Men det er det slutt på i Norge.

Dermed rammer renteøkningen blindt, og den rammer selvsagt dem hardest som har minst å rutte med. Den rammer også kommuner og fylkeskommuner, for de er nedsunket i gjeld - i motsetning til staten.

Men det går altså an å gi renteøkning en slags «sosial profil, ved å skjerme de viktige formålene. Det skjer ikke.

Mange jobber i kommune-Norge

11978 jobbet det 293.000 i kommunesektoren. Nå jobber det 560.000 der. Hvordan kan det da stemme når jeg sier at trekkspillet har vært holdt sammenklemt?

Jo, i 1978 gikk 13,5 prosent av «kaka» med til forbruk og investering i kommunesektoren. 11999 var kommunesektorens andel 14,3 prosent - altså omtrent samme andel. Men (kaka» var selvsagt mye, mye større i 1999 enn i 1978. Det spesielle med kommunesektoren er at det meste av utgiftene går til arbeidskraft: Det er mennesker som jobber med mennesker. Og selv om andelen av «kaka» er omtrent uendret, er kakestykket blitt stadig større, og veksten har bestått i å ansette flere folk. I næringslivet har derimot veksten ofte blitt brukt til erstatte mennesker med maskiner.

Uten å legge beslag på en større del av samfunnets ressurser har kommunesektoren vært i stand til å beskjeftige en stadig større del av befolkningen i oppgaver som oppfattes som viktige og nyttige for folk i Norge.

(dette er flott men noe av årsaken er at de fleste kvinner i Norge lønnes med kvinnelønn - altså lavere lønn enn menn ville hatt i jobber med tilsvarende belastning og krav. Hvis «kvinnefradraget» sparer kommunene for eksempel 30.000 kroner per år, og kvinner utfører i underkant av 300.000 årsverk i kommunesektoren, betyr det at kvinnene subsidierer kommunesektoren med om lag 9 milliarder kroner! Det er masse penger for kvinnene, men det tilsvarer likevel bare ca. 0,75 prosent av totalkaka (bruttonasjonalproduktet). Og kvinnene var enda mer underbetalt i 1978. Stort sett holder nok konklusjonen i forrige avsnitt likevel.)

Privatisering

Statens stadige kvelertak på kommuneøkonomien er en viktig årsak til at viktige oppgaver lider. Og folk orker ikke se på at deres nærmeste lider uten å få behandling, eller ikke kommer inn på sykehjem selv om de åpenbart burde ha vært der. Dette misforholdet skapet press for å få fram private tilbud.

Dessuten er det en kraftig ideologisk offensiv for å gi inntrykk av at det er mye mer effektivt og billig med privat drift (Det er beviselig feil fra at på områder som for eksempel renhold driver mange private firmaer med grov underbetaling og rovdrift. Da kan det selvsagt gjøres billig).

Ved å skvise kommune-Norge slår man to fluer i ett smekk: Man gir rom for meningsløs ressursbruk for dem som har masse penger og man skaper samtidig mulighet for privat næringsvirksomhet som etter hvert kan bli en viktig og lønnsom arena for investeringer (særlig om noen år, når kommuner er blitt helt avhengige av private som da kan sette opp prisen).

På den måten utvikles det et tofrontsangrep på det som ofte kalles velferdsstaten, men der kommunesektoren altså er en sentral del. Denne utviklingen krever et slagkraftig svar - og det er nå under utvikling. Et samarbeid på tvers - mellom fagforeninger og brukere og alle andre interesserte - skapes det en stadig sterkere aksjon til forsvar for velferdsstaten. Slutt opp om den! Det haster!