Prinsipper og perspektiver

Mange prinsipper, perspektiver og etiske retningslinjer er felles for profesjonene innen helse- og sosialtjenesten – andre er særskilt for den aktuelle yrkesgruppen, eksempelvis NETFs yrkesetiske retningslinjer. Diagnoseperspektivet er ikke spesielt nevnt her fordi det er mindre sentralt i ergoterapeutisk intervensjon, som vektlegger muligheter og dagliglivets konsekvenser av sykdommer og skader.

Aktivitetsperspektiv

Ergoterapeuters perspektiv innebærer å vektlegge det mennesket utfører av daglige gjøremål: Hva mennesket fyller livet med av virksomheter for å gi det mening, forsørge seg selv og andre og for å fungere optimalt etter egne ønsker. Ergoterapi er aktuelt når mennesker har eller risikerer aktivitetstap. «Gjennom aktivitet - til aktivitet» er en forenklet måte å beskrive ergoterapeuters arbeidsprosess på, der aktivitet relateres til problem, mulighet, mål og til middel i kartlegging og tiltak. Aktivitetsanalyse er et sentralt redskap for ergoterapeuter for å vurdere aktivitetens muligheter og begrensninger. Aktivitetsanalyse innebærer å ta i bruk kunnskap om selve aktiviteten og den kompleksiteten som preger samspillet mellom mennesker, handlinger og omgivelser. Aktivitetsanalyser klargjør dermed hvilke muligheter ulike virksomheter gir for læring, behandling og utvikling, men også risikofaktorer og utfordringer.

Ergoterapeuter, både i Norge og internasjonalt, driver forskning og utvikling i forhold til menneskelig aktivitet og bidrar dermed til å utvikle dette aktivitetsperspektivet.

Brukerperspektiv

NETFs yrkesetiske retningslinjer presiserer at ergoterapeuten «respekterer den enkeltes rett til selvbestemmelse og medbestemmelse». Dette gjøres ved at ergoterapeuten «arbeider for å få fram den enkeltes ønsker og behov». Sykdom og funksjonshemning oppleves ulikt av mennesker, likeså helse og uhelse. Mennesker med samme sykdom eller skade kan derfor ha ulike aktivitetstap og muligheter. Enhver intervensjon tar utgangspunkt i personens ønsker og muligheter.

Ergoterapeuter vil videreutvikle brukerdeltagelse og ivareta pasientrettigheter i sin yrkesutøvelse.

Ressursperspektiv

Ergoterapeuters vektlegging av menneskers muligheter, talenter og ressurser framfor tapte funksjoner, har hatt vesentlig betydning for utviklingen av faget og er et viktig bidrag for helse- og sosialtjenesten. Ergoterapi innebærer å legge vekt på menneskers egenaktivitet og deltagelse. Dette gjøres ved å redusere begrensninger, gi respons på mestring og individuell tilpasning. Dessuten legges det vekt på utvikling av evner og muligheter framfor begrensninger. Gjennom motivert egenaktivitet kan mennesker ta i bruk ressurser som gjerne kan ligge skjult i utgangspunktet.

Ergoterapeuter vil, i samarbeid med andre faggrupper, arbeide for at menneskers ressurser og egen mestring blir vektlagt i alle tjenester.

Helhetsperspektiv

Når ergoterapeuter sier de har et helhetssyn på mennesket, kan dette forståes på ulike måter: Gjennom aktivitet må mennesket bruke hele seg. Mennesker i virksomhet må ta i bruk ulike sosiale, emosjonelle, kognitive og motoriske funksjoner for å utføre aktiviteter. Omvendt blir også de grunnleggende kroppsfunksjoner påvirket og utviklet gjennom handling og virksomhet. På denne måten kan vi si at aktivitet har en integrerende - eller helhetlig funksjon. En annen måte å se helhet på er at mennesket må sees i sammenheng med miljø og samfunnsmessige omgivelser. Aktiviteter tilpasses og utløses i bestemte sosiale og materielle sammenhenger. Disse omgivelsene kan mennesket igjen påvirke og endre gjennom virksomhet. En tredje helhet er brukerens egen opplevelse av livssituasjonen, og nødvendigheten av tverrfaglige og mangfoldige bidrag for å være en hjelp for brukeren.

Ergoterapeuter vil arbeide for at brukeren opplever seg ivaretatt som «et helt menneske» bl.a. gjennom nært samarbeid mellom ulike faggrupper og offentlige instanser som involveres i brukerens livssituasjon.

Verdsettingsperspektiv

Rehabilitering betyr å «gi æresoppreisning, gi tilbake tidligere verdighet» og å «sette i funksjonsdyktig stand» (Bredland m.fl. 1996). Mange mennesker ergoterapeuter møter i sin hverdag er personer som i samfunnets øyne kan oppfattes som devaluerte eller stigmatiserte. Verdsettingsperspektivet vektlegger kompensering for stigmatisering gjennom positiv avbildning og utføring av kultur- og aldersrelevante gjøremål. Ergoterapeuter ønsker å tilrettelegge for deltagelse og verdsatte aktiviteter slik at den enkelte kan ivareta og utvikle verdsatte roller.

Samfunnsperspektiv

Mennesket er et samfunnsmessig individ i samspill med sine menneskelige og materielle omgivelser. Dette presiserer et syn på mennesket som et sosialt individ i en samfunns- og kultursammenheng. Ulike funksjonsvansker ses derfor i sammenheng med de funksjonskrav omgivelser stiller. Overordnede mål for ergoterapi relateres som regel til personens deltagelse i ulike virksomheter og inkludering i nærmiljø og samfunnsaktiviteter.

Ergoterapeuter vil arbeide for utvikling av et inkluderende og tilgjengelig samfunn med plass for alle gjennom samarbeid med brukerorganisasjoner og planleggere, samt gjennom politisk påvirkning.

Prosessperspektiv

Ergoterapeuters arbeid er både mellommenneskelig og problemløsende. Ergoterapi er altså ikke bare en rekke løsningstiltak, men en prosess mellom personer som innebærer innlevelse, samarbeid og tillit og gjensidig læring. Ergoterapeuten er ekspert på sitt fag og på aktivitetsperspektivet, men det er pasienten eller brukeren som er ekspert på seg selv! I møtet mellom de to ligger mulighet for videre utvikling og til å lære av hverandre basert på kommunikasjon og dialog.

Ergoterapeuter vil arbeide for å ivareta dialog, samarbeid og etikk i forhold til brukeren, pårørende og samarbeidspartnere.

Redigert av Nils Erik Ness (okt 2008) fra NETFs temahefte 1:1999 – Helse gjennom aktivitet