Forbundslederen februar 2006

Det arbeides for tiden med en nasjonal plan for rehabilitering. På høy tid! Det har allerede gått over sju år siden stortingsmeldingen om en «heilskapleg rehabiliteringspolitikk» ble lagt fram, og feltet har på ingen måte vært preget av verken store løft eller økt oppmerksomhet i årene som har gått. Tvert imot har vi sett mange nedslående resultater av underfinansiering i både kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Rehabiliteringstilbudene står lavt på prioriteringslistene når økonomien er trang.

Det synes underlig i et samfunn som ønsker å satse på arbeidslinjen, der optimal aktivitet og deltagelse utgjør viktige strategiske elementer i planer om å møte framtidige samfunnsøkonomiske utfordringer. Her må det være noen som ikke har forstått hvilket potensial som ligger i økt satsing på funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering!

Et stort løft er helt nødvendig. Rehabiliteringsarbeidet må få en ny og større samfunnsmessig betydning. Planen bør ta utgangspunkt i målet om at alle som opplever funksjonskonsekvenser av en sykdom, skade eller lidelse skal tilbys kvalifiserte og behovsdekkende tjenester av funksjonsfremmende og rehabiliterende karakter, tjenester som framstår som helhetlig organisert og som inneholder differensierte tiltak av god kvalitet tilbudt til riktig tid.

En nasjonal plan må bygge opp under en langt bredere forståelse av rehabiliteringsarbeidet. For eksempel er både arbeids- og velferdsordningene og varierte utdanningstilbud nødvendige forutsetninger for og elementer i et vellykket rehabiliteringsarbeid.

Individualisert rehabilitering der aktivitet og deltagelse er målet, muliggjøres i langt større grad i et inkluderende og universelt utformet samfunn. Et bredt syn på hvordan man skal møte befolkningens ulike kvalitetskrav til funksjonelle omgivelser gir økte muligheter for deltagelse i alle dagliglivets aktiviteter både i hjem, arbeid og fritid. En helhetlig plan må derfor ta utgangspunkt i både individuelle tiltak og systemrettet satsing.

Skal målet om optimal aktivitet og deltagelse bli en realitet er det helt nødvendig at:

• Funksjonsfremmende tiltak og rehabilitering sidestilles med andre helsetjenester og tilbys fra dag én når en helsetilstand gir uønskede funksjonskonsekvenser
• Retten til rehabilitering fastsettes i alle aktuelle helselover
• En helhetlig rehabiliteringsstrategi tar høyde både for individ-, aktivitets- og omgivelsesperspektivet og omfatter alle aldersgrupper og alle typer helseproblemer
• Kvalitetskriterier og standarder for de helhetlige rehabiliteringstjenestene utarbeides og følges opp
• Kompetansesammensetningen i de ulike delene av helse- og velferdstjenestene gjenspeiler funksjonstilnærmingens helt nødvendige plass
• Det jobbes aktivt med en videreutvikling av helse- og velferdstjenestenes felles forståelse av begrepsapparat og metodikk i forhold til funksjonstilnærmingen
• Det utarbeides et finansieringssystem som gir helhetlige tjenester av tilstrekkelig omfang
• Det satses i langt større grad på forskning, fagutvikling og kompetanseheving for å fremme effektive og kunnskapsbaserte tjenester

Karin M. Liabø