Veileder for forebygging og behandling av osteoporose – høringssvar fra NET

Måten anbefalingene er satt opp på bidrar til å gjøre dokumentet oversiktlig, men skal veilederen fungere som et oppslagsverk i en travle hverdag, bør innholdet kanskje slankes og konkretiseres litt bedre.

Vi frykter at tittelen på veilederen kan bidrar til å undergrave viktigheten av rehabilitering og fallforebyggende tiltak, som ikke handler om å behandle eller forebygge selve osteoporosen. Mange av disse tiltakene retter seg mer mot miljøet enn mot den enkelte.

Kapittelet 7 "Rehabilitering av osteoporosepasienter" bærer trolig preg av at det finnes få studier på rehabiliteringsfeltet som oppfyller de strenge kravene som stilles når en veileder skal være "evidence based". Resultatene av medisinske behandlingsprosesser er mye lettere å generalisere og dokumentere enn resultatene av rehabiliteringsprosesser. Disse må alltid vurderes i lys av den enkeltes livssituasjon, mål, ønsker og ressurser.

For å stimulere primærleger til å henvise til ergoterapeuter og annet personell som kan bidra til å øke motivasjon, deltagelse, mestring og akseptering av ny livssituasjon etter funksjonshemmende brudd, bør imidlertid bredden i rehabiliteringsprosessen beskrives bedre i veilederen. Særlig savner vi noe om viktigheten av å kartlegge den enkeltes muligheter og begrensninger for å utføre nødvendige og ønskede aktiviteter. Dessuten bør det framgå at rehabilitering ikke bare innebærer individrettede tiltak som trening, formidling av tekniske hjelpemidler, bevisstgjøring, råd og veiledning. Det kan også være behov for miljørettede tiltak som tilpassing av bil, bolig og arbeidsplass.

Mennesker med osteoporose er ofte eldre. Blant annet kan redusert hørsel, syn og hukommelse føre til at det vi mener er et klart budskap ikke oppfattes riktig. Veilederen inneholder en rekke goder råd for å oppnå effektiv kommunikasjon (jf. kap . 4). Vi savner imidlertid råd om hensyn man bør ta til eventuelle tilleggsplager som vanskeliggjøre kommunikasjonen.

Helsepersonell i 1. linjetjenesten kan ofte føle behov for å kontakte noen med spesiell kompetanse på området. Derfor bør kanskje veilederen inneholde informasjon om hvor det kan være lurt å henvende seg (for eksempel til Norske Kvinners Sanitetsforenings osteoporosekontakter og til osteoporose-koordinatorene ved Stavanger, Buskerud og Innherred sykehus). Kanskje bør det også oppfordres til å lage lokale veiledere med adresser.

Vi ønsker lykke til med det videre arbeidet.

Vennlig hilsen Norsk Ergoterapeutforbund
Mona Johansen, politisk sekretær