En uke er gått siden vi opplevde at vårt lands politiske sentrum ble rammet av et terrorangrep og at aktive, politiske bevisste ungdommer som kjempet for en bedre verden ble myrdet. Det er ufattelig trist og ubegripelig at dette skulle skje her i vårt lille, trygge land. Noen har opplevde det vondeste; å miste noen av sine, barn, søsken, foreldre, ektefeller, kjærester, familiemedlemmer, venner, kollegaer eller skolekamerater. Mange av oss kjenner noen som er omkommet, skadet eller har vært involvert i tragediene. Vi er alle berørt, vi føler med de rammede i deres sorg, men det har vært vanskelig å finne ordene. Våre nasjonale ledere har stått tydelig fram og mange av ungdommen som var til stede har klart å uttrykke seg på en måte som har samlet oss i sorgen. De har også vist i ord og handling at retningen framover må gå mot et mer åpent, mer inkluderende og mer demokratisk samfunn. Det er vi takknemmelig for.

Men i de åpne debattene om hvilket samfunn vi ønsker framover må vi alle tenke gjennom vår egen retorikk og vår deltagelse. Et åpnere og mer inkluderende samfunn betyr ikke at vi skal akseptere alle ytringer, men at vi må bli mer tydelig på de verdiene vi ønsker at samfunnet skal bygges på. Vi må tørre å si fra når vi opplever holdninger som strider imot våre grunnleggende verdier. Jeg er glad for at Norsk Ergoterapeutforbund har gitt klart uttrykk for vår verdiforankring i vårt program : ”Alle mennesker er likeverdige og har et grunnleggende behov for aktivitet og deltakelse. Samfunnet og arbeidslivet skal være trygt, åpent og inkluderende, og alle skal ha mulighet til deltakelse, vekst og utvikling. Mangfold skal verdsettes. Alle har krav på likeverdige tjenester, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn. Norsk Ergoterapeutforbund vil ha et bærekraftig samfunn som fremmer likestilling og bekjemper diskriminering. Gjensidighet og likeverd skal være grunnleggende i all samhandling.” På bakgrunn av disse verdiene har Norsk Ergoterapeutforbund et klart mål om å bidra i samfunnsutviklingen.

Som leder av forbundet har jeg de siste dagene mottatt kondolansebrev fra andre ergoterapeutforbund og internasjonale kontakter. Det har vært godt å oppleve at andre har brydd seg. Spesielt var det sterkt å få en rask hilsen fra det Palestinske Ergoterapeutforbundet. De vet nok bedre enn mange andre hva dette innebærer. Flere av hilsenene har også vist til hva vi som ergoterapeuter kan bidra med i en slik situasjon. Hvordan vår faggruppe kan hjelpe mennesker med både fysiske og psykiske senskader tilbake til hverdagen. Det blir en viktig oppgave for mange av oss, både som medmennesker og som profesjonelle hjelpere.

Det er sjelden jeg går og venter med spenning på å få se noen forskrifter, men det har jeg gjort nå. Etter at ny lov om kommunale helse- og omsortstjenester ble vedtatt i Stortinget den 14. juni visste vi at det måtte komme flere endringer i forskriftene også. I dag kom det melding om at forskriftene var sendt ut på høring, med frist 6. oktober. For ergoterapeuter både i spesialist- og kommunehelsetjenesten, er forskriften om habilitering og rehabilitering sentral.  Vårt forbund har gitt mange innspill på at om man skal følge opp lovens formålparagraf om å forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring og styrke de kommunale helsetjenestene så må forskriften om habilitering og rehabilitering være tydeligere på de oppgaver kommunene skal sørge for på dette feltet. Det er de ikke! Det er ikke akkurat like uklart og uforpliktende hvilke oppgaver kommunene skal sørge for. Dette er et trist, konserverende og veldig lite innovativt forslag!!  På samme måte som det ikke er satt noen krav til innholdet i den kommunale rehabiliteringen er det heller ikke satt noen nye krav til innhold og krav om oppfølging av den individuelle planen. Klageordningen for IP er også bare fortsatt en rett til å klage på manglende IP ikke for å klage på manglende innhold eller oppfølging av planen.   Et forbedringspunkt er imidlertid en tydeliggjøring og beskrivelse av koordinatorfunksjonen og den koordinerende enheten både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det kan være en nyttig presisering som kan styrke disse funksjonene.

Ellers synes jeg det er påfallende og merkelig at ”opplæring i dagliglivets gjøremål” ikke nå blir betraktet som en helsetjeneste. Denne formuleringen er fortsatt satt sammen med praktisk bistand (hjemmehjelptjenester) slik den var i den gamle sosialtjenesteloven. Dette til tross for at man i loven har utvidet habiliteringen og rehabiliteringen til sosial-, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering.  Hva er da opplæring i dagliglivets gjøremål om det ikke nettopp er sosial-, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering? Dette må noen se på!!