Taushetsplikt - Nr 3 juni 2011

Som ansatt ergoterapeut eller ansatt i helsevesenet for øvrig vil en daglig behandle opplysninger om pasienters helse eller øvrige personlige forhold. I denne situasjonen er en underlagt taushetsplikt om de opplysninger som en blir kjent med, og en har en aktiv plikt til å sikre at helseopplysninger ikke blir spredd.  Denne plikten er vidtrekkende og helsepersonellet tar taushetsplikten som en prinsipiell selvfølge. Taushetsplikten brytes likevel antakelig daglig ved de fleste helseinstitusjoner og i de fleste kommuner. Dette skyldes sannsynligvis manglende kunnskap om taushetspliktens rekkevidde. Hver enkelt ansatt i helsevesenet, hver institusjon og hver kommune er ansvarlig for å ha nok kunnskap om taushetsplikten og dens innhold, til å ta de nødvendige forhåndsregler.
Formålet med taushetsplikten er ”å verne pasientens integritet og hindre unødvendig spredning av pasientopplysninger og bidra til at befolkningen har tillit til helsepersonell og helsetjenesten.”

Taushetsplikten er en del av personopplysningsvernet for pasienter. Dette vernet innebærer en beskyttelse av individet og at pasienten selv skal kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som skal spres til andre. Rett til vern mot spredning av opplysninger er regulert av pasientrettighetsloven § 3-6. Det fremkommer der at opplysinger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder. Bestemmelsen gir pasienten rett til å bli informert om at helseopplysninger blir utlevert og hvilke opplysninger dette dreier seg om.
Taushetsplikten er ikke absolutt. Taushetsplikten faller bort i den utstrekning pasienten samtykker, og den gjelder ikke ovenfor pasienten selv. Pasienten skal ha informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, samt informasjon om mulig risikoer og bivirkninger. Dette følger av pasientrettighetsloven § 3-2. Ved kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient vil det være en risiko for at sensitive og personlige opplysninger om pasienten kommer uvedkommende til kunnskap. Helsepersonell må være bevisst hvor og hvordan kommunikasjonen av personlige opplysninger skal foregå for å unngå muligheten for at andre overhører eller mottar taushetsbelagte opplysninger.

Virksomhetens plikter

Helsepersonellet er pliktig i å ivareta personopplysningsvernet. Men det er virksomheten som har et ansvar for å tilrettelegge arbeidet i virksomheten på en slik måte at helsepersonellet reelt kan overholde sine lovpålagte plikter, herunder taushetsplikten, jf helsepersonelloven § 16. jf. spesialisttjenesteloven § 2-2 og kommunehelsetjenesteloven § 1-3a. Arbeidsgivers ansvar skal ivaretas både i virksomhetens organisering, styringssystemer og internkontroll, og må gjøres gjennom virkemidler som opplæring, prosedyrer og rutiner ved fysisk tilrettelegging.

Virksomheten er pliktig i å ha tilfredsstillende internkontroll, jf tilsynsloven § 3 og forskrift om internkontroll i helsetjenesten. Internkontroll innebærer at de ordinære arbeidsoppgavene systematiseres og skal blant annet sikre at virksomheten overholder sine forpliktelser i henhold til lovgivning. Kartlegging av risiko for brudd på taushetsplikten ved avviksrapportering av ulovlige og uheldige hendelser skal gjøres. Internkontroll innebærer at behovet for faglige og administrative prosedyrer kartlegges. Helsevirksomheter bør således ha rutiner og retningslinjer for kommunikasjon av pasientopplysninger. Opplæring av ansatte om taushetsplikt er en nødvendighet for å verne om pasientens personvern og hindre spredning av opplysninger. Rutiner for opplæring skal være en del av virksomhetens internkontroll, og plikten til opplæring følge også direkte av spesialisthelsetjenesteloven § 3-10 og kommunehelsetjensteloven § 6-1 og 6-2. Ansvaret for internkontroll ligger hos virksomhetens ledelse.

Nærmere om innholdet i taushetsplikten og unntakene

Bestemmelsene om taushetsplikt for ansatte i helsesektoren er fragmenterte og det kan være uoversiktlig for de ansatte å ha oversikt over lovreguleringen. Helsepersonelloven regulerer den profesjonsbaserte taushetsplikten, den alminnelige taushetsplikten finnes i forvaltningsloven, mens det er særlige regler om taushetsplikt i tjenestelovgivningen.

Profesjonsbasert taushetsplikt

Alt helsepersonell som yter helsehjelp, enten det skjer i offentlig eller privat sektor, har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Helsepersonell er personell med autorisasjon eller lisens etter helsepersonelloven, personell i helsetjenesten eller i apotek som yter helsehjelp og elever og studenter som i forbindelse med utdanning utfører helsehjelp. Ergoterapeuter er personell med autorisasjon, jf helsepersonelloven § 48 1. ledd bokstav e). I lovens bestemmelse fremkommer det at ”helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite i egenskap av å være helsepersonell.”

Den tjenestebaserte taushetsplikten

Enhver som gjør tjeneste for offentlige institusjoner eller for kommunehelsetjenesten har taushetsplikt etter de alminnelige reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13f, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 6-1 og kommunehelsetjenesteloven § 6-6.
Disse bestemmelsene regulerer da også helsepersonell som bare utfører administrativt arbeid og tjenesteytere som renholdere og annet servicepersonell, som ikke er regulert av den profesjonsbaserte taushetsplikten. I fvl. § 13 heter det at ”enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om: noens personlige forhold..” Taushetsplikten gjelder også etter at arbeidsforholdet er opphørt. Forhold som i utgangspunktet ikke er omfattet av taushetsplikten i forvaltningsloven, er likevel taushetsbelagt etter spesialisttjenesteloven § 6-1, som sier at ”taushetsplikten gjelder personlige forhold som pasientens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerskap, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted ”. Andre ansatte enn helsepersonell i private virksomheter som ikke er omfattet av forvaltningsloven, kan være underlagt avtalt taushetsplikt. Personell som behandler helseopplysninger er underlagt taushetsplikt etter helseregisterloven § 15.
Innholdet i den profesjonsbaserte taushetsplikten

Ergoterapeuters og øvrig profesjonsbasert helsepersonells taushetsplikt, gjelder i og utenfor tjenesteforhold, dersom informasjonen er mottatt i egenskap av å være helsepersonell. Plikten innebærer en aktiv plikt til å hindre uvedkommende å i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Dette innebærer en aktiv plikt til å verne om taushetsplikten i den muntlige dialogen og informasjonen mellom pasient og helsepersonell under utøvelsen av helsetjenesten og konsultasjoner. For det andre innebærer det å hindre innsyn i den lagrede informasjonen i journaler, korrespondanse og lignende.
Taushetsplikt knyttet til ”legems- eller sykdomsforhold” innebærer forhold knyttet til den enkeltes kropp og helsetilstand. ”Personlige forhold” er all annen informasjon om en konkret pasient. Opplysninger om en persons opphold på helseinstitusjon er ikke direkte opplysninger om ”personlige forhold” men vil ofte indirekte røpe sensitive eller omtålelige forhold knyttet til helse, og bør derfor ikke utleveres, ettersom det kan skade tilliten mellom helsetjenesten og pasienten.

Unntak fra taushetsplikten

Som det fremkommer ovenfor er taushetsplikten ikke absolutt. Unntakene kan deles i to kategorier; unntak som gir helsepersonell opplysningsrett og unntak som pålegger helsepersonell opplysningsplikt eller meldeplikt.
Unntakene til taushetsplikten, som da innebærer en opplysningsrett for helsepersonellet, er regulert i helsepersonelloven kap. 5. Det foreligger opplysningsrett når pasienten samtykker til at opplysninger om pasienten blir utlevert, jf helsepersonelloven § 22. Et samtykke kan gis muntlig, skriftlig eller stilltiende. Et samtykke er bare gyldig dersom pasienten har fått informasjon om hvilke opplysninger som gis videre og til hvem, dersom formålet, rekkevidden og konsekvensene av at opplysninger gis videre er forstått, dersom det er samtykket frivillig og pasienten har full anledning til å trekke samtykket tilbake. Vergen samtykker for barn og umyndige.

Opplysningsretten innebærer at det gis opplysninger til den som allerede er kjent med opplysningene, adgang til å gi opplysninger dersom ingen berettiget interess tilsier hemmelighold, dersom opplysningene allerede er allment kjent eller dersom opplysningene anonymiseres slik at individualiserende kjennetegn utelates, jf § 23. Forhold knyttet til pasienter etter deres død er omfattet av taushetsplikt, men er særlig regulert i § 24.

Opplysninger til samarbeidende personell, jf § 25

Deling av informasjon om pasienter med samarbeidende personell er en forutsetning for tilfredsstillende pasientbehandling, og er tillatt i vid utstrekning. Kommunikasjonen kan skje muntlig eller skriftlig, internt i virksomheten eller mellom virksomheter. Det er forutsetning for deling av taushetsbelagte opplysninger at det er et faktisk helsesamarbeid mellom personellet, og at det er nødvendig med deling av taushetsbelagte opplysninger for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Nødvendighetskriteriet begrenser opplysningsretten med hensyn til hvem som kan motta informasjon, og hvilken informasjon som gis. Også utenfor samarbeidssituasjoner har helsepersonell adgang til nødvendige helseopplysninger nedtegnet i journal i den grad det er nødvendig for å kunne yte forsvarlig helsehjelp. Det vil for eksempel være der forsvarlig diagnostikk eller behandling av sykdom er avhengig av at helsepersonellet blir gjort kjent med pasientens tidligere sykehistorie eller medisinering for andre lidelser. Dette gjelder internt eller på tvers av ulike virksomheter. Det skal fremgå av journalen at annet helsepersonell er gitt helseopplysninger. Ved elektronisk tilgang til helseopplysninger på tvers av helsevirksomheter gjelder helseregisterloven § 13. Adgangen til å dele opplysninger med samarbeidende personell gjelder likevel ikke dersom pasienten motsetter seg slik deling av informasjon. Det er ingen plikt til å informere pasienten i forkant av utlevering av informasjon, med mindre det er grunn til å tro at pasienten vil ha motforestillinger mot utlevering. Det er den som er underlagt taushetsplikt, som ved en konkret vurdering skal ta stilling til om opplysningene er nødvendige for å yte helsehjelp og om vilkårene for å utveksle informasjon er oppfylt.

Ved ulike situasjoner foreligger det opplysningsplikt og meldeplikt for helsepersonell. Dette er regulert i kapittel 6 og 7 i helsepersonelloven, og jeg går ikke videre inn på dissse tilfellene.

Forbud mot urettmessig tilegnelse av opplysninger

Vernet av pasientens integritet og formålet om at pasientopplysninger ikke skal spres, samt tillitsforholdet til helsetjenesten forbyr noen ”å lese, søke eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som er nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift”, jf helsepersonelloven § 21 a. Dette betyr at det ikke er anledning til å lese eller etterspørre  opplysninger om pasienter en selv ikke har til behandling, og ikke utover det som er nødvendig for den helsehjelp som skal ytes.
Brudd på taushetsplikten kan medføre straff, i form av bøter eller fengsel. Helsepersonellet som bryter regelverket kan få administrative reaksjoner som advarsel og tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. En ansatt helsearbeider kan få disiplinære reaksjoner av sin arbeidsgiver i form av advarsel, ordensstraff, oppsigelse eller avskjed.