Pressemelding fra NETF avd. Vestfold 18.02.08

12. februar sto det en artikkel i Tønsbergs Blad om bemanningssituasjonen Gipø bo- og behandlingssenter. Ressursorienterte og aktivitetsfremmende tiltak har lett for å bli en salderingspost i pressede budsjetter og i en travel hverdag. Dette er en kortsiktig måte å spare på. Resultatet er ofte økt pleietyngde og høyere institusjonsutgifter. Det må satses på flere fagfolk, som for eksempel ergoterapeuter, med forankring i et aktivitetsperspektiv. Hovedutfordringen er å integrere meningsfull aktivitet og trening i det daglige, utnytte alle naturlige muligheter for deltakelse og ikke minst stimulere til brukermedvirkning. Mer fokus på individuell tilrettelegging og aktivitet i hverdagen kan være med på å gi pasientens liv innhold og mening. Det vil også kunne redusere funksjonsfall og pleietyngde. Både pasientene og personalet har mye å tjene på dette.

For å kunne gjennomføre dette på daglig basis, er det viktig med kunnskap og tid. Kunnskap gjennom tverrfaglig personale og fokusering på gode vaner. Tid til å la fru Hansen kle på seg selv, selv om hun bruker ti minutter lenger. Eller la herr Nilsen gå selv inn til stua selv om det er lettere å trille ham i rullestol fordi han går sakte. Med færre ansatte og et stadig økende antall pasienter, bærer institusjonene mer og mer preg av å være ren oppbevaring av eldre. Som sagt av en politiker i en tv-sendt debatt før forrige valg; ”mange tenker at jo eldre man blir, jo likere blir man. Til slutt er alle så like at de kan buntes sammen”. Også eldre mennesker har behov for aktiviteter som de mestrer og som gir livet innhold og mening.

I mange styringsdokumenter defineres gode verdier og formål for eldreomsorgen. Dessverre er det et enormt gap mellom teori og praksis. Et eksempel på dette er forskriften om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene. Denne inneholder en konkret liste over hva det innebærer at brukere får tilfredsstilt grunnleggende behov. Listen beskriver idealer som ligger langt fra dagens virkelighet både i hjemmetjenesten og ved mange institusjoner. Opplæring av personell er en måte å tilføre nødvendige kunnskaper på, men vel så viktig er det å tenke tverrfaglighet. Aktivitører, vernepleiere, fysioterapeuter og ergoterapeuter er eksempler på yrkesgrupper som kan være nyttig supplement til de «tradisjonelle» pleie- og omsorgsgruppene. De kommunene som våger å satse på slike yrkesgrupper, både innen rehabilitering og på institusjon, vil se at dette er en ny måte å spare på.

Aktivitet og deltakelse er en menneskerett!

Hanne Marie Daleng
Fylkesleder
Norsk Ergoterapeutforbund avd. Vestfold